Kjærlighetens matador

CANNES (Dagsavisen): Nok en gang projiserer Pedro Almodóvar verden slik han kjenner den gjennom kvinnenes blikk. Denne gangen nærmere bestemt to kvinner i rollen som en. Adriana Ugarte og Emma Suárez spiller henholdsvis den yngre og den eldre Julieta, en kvinne som bærer på to store sorger i et liv som har vært fylt med kjærlighet i alle dens fasetter.

– Hjertet mitt ligger nærmere den eldre Julieta. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg sier som Philip Roth, alder er ikke en sykdom, det er en massakre. Jeg kunne ikke laget denne filmen før nå når jeg har passert seksti år. Jeg er ingen nostalgiker, men savner ungdommen og de årene da jeg var ung. Jeg savner åttitallet, innrømmer Pedro Almodóvar da Dagsavisen møter han i festivalbyen Cannes etter premieren på filmen.

Friheten

Han tar imot under skyggene. Hår og skjegg er grått og stritt, skjorten spraglete og fargeglad, og vennligheten hans blir ikke mindre sjarmerende av hans gebrokne engelsk.

– Når du ser tilbake på 1980-tallet, hvordan påvirket tiåret deg som kunstner og person?

– Jeg var en ung mann i nettopp det tiåret, og jeg kunne tillate meg selv å leve ut ungdommen på de mest utagerende vis. For meg representerte 1980-årene den gjenvunne friheten i det spanske demokratiet, også som filmskaper. Hadde jeg begynt å lage film ti år tidligere kunne jeg ikke skapt noen av de filmene jeg endte opp med. General Franco døde i 1975. I noen år etterpå opplevde vi en stor frykt, til og med for et nytt kupp. Frykten slapp ikke før i 1977, og etter det ble Madrid stedet der alt kunne skje, og hvor jeg kunne gjøre akkurat som jeg ville. Madrid var også som et Hollywood hjemmefra, med en rekke amerikanske filmproduksjoner som kom dit på grunn av de lave kostnadene og som satte byen på hodet. Jeg er alltid i kontakt med mitt yngre jeg, men aldri med meg selv før 1977. Jeg husker hvor svart det var før det, og frykten som var så sterk at du kunne ta på den.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mødre

– Sterke kvinner har preget mange av dine mest sentrale filmer, kommer det av den samme kontakten med deg selv som ung?

– Ja, definitivt. Jeg tror alt det som har formet og fortsatt former meg kommer fra barndommen, sier han.

– I La Mancha da jeg vokste opp, i 1950-årene, var hverdagen hard. Alle måtte hjelpe til for å få endene til å møtes og jeg var konstant omgitt av kvinner, selvsagt min mor men også de andre kvinnene i nabolaget. Vi var alltid sammen med mødrene våre, i husarbeidet, mens vi lagde mat, nede ved elven mens vi vasket klær og vi barna hørte dem fortelle historier, de lo og de sang. For meg ble kvinnene mitt livs første formasjoner og de første inspirasjonene. Og jeg ble veldig fort moden på en observerende måte. Siden jeg var fire år gammel fikk jeg med meg alt de snakket om, og de snakket og sladret fritt i troen på at ingen lyttet eller forsto, og historiene de fortalte ble en del av en større fiktiv historie snarere enn virkelighet i mine øyne. Inntrykkene fra disse supersterke kvinnene i barndommen er noe jeg har båret med meg siden, sier han.

Også hans sterke fargesans, som har ladet filmene hans med rødt og pastell, tilskriver han oppveksten, men ikke den fargerike delen av den.

– Jeg vokste opp med en mor som alltid var kledd i svart, både fordi hun var i sorg og fordi det var tradisjon. Hun var alltid i sorg. Jeg tror min bruk av farger ble et slags opprør mot den horrible svarte fargen. Det er selvsagt glamorøst med svart hvis det er snakk om kjoler på den røde løperen, men for et barn er det å vokse opp blant svartkledde en forbannelse, sier Almodóvar.

Biografisk

Sinnet mot det svartkledde samfunnet har gitt seg utslag i fargeeksplosjoner som «Snakk til henne», «Alt om min mor», «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd», «Kika», «Volver» og en rekke andre filmer som i dag er blitt en del av en felles europeisk kulturarv. Almodóvar selv en gigant innen filmen.

– Filmene er ikke basert på mitt liv, men jeg tror likevel at den som vil lese min «biografi» er nødt til å se på filmene, på figurene i filmene, tiden de lever i og hvordan de agerer. Det jeg skriver er fullstendig fiksjon, la det aldri være noen tvil om det, men samtidig er det basert på mitt liv og menneskene i mitt liv, som du kan si speiles gjennom filmene. Alle har ting i seg som ikke nødvendigvis skjedde, men som var en del av mitt liv eller min omgangskrets, sier Almodóvar, som var kjent som en flamboyant, kunstnerisk og ustoppelig skikkelse i Madrid, ikke bare i film- og kunstmiljøet, men i byens natteliv og undergrunnskulturer.

– Jeg er fortsatt til stede i subkulturene, men på en passiv måte. Men hvis jeg skulle laget en film i dag om spansk ungdom, så ville jeg ikke kunne gjort det uten mye hjelp. Jeg kjenner dem ikke inngående nok lenger til å forstå dem fullt ut, og det finnes aspekter ved den spanske kulturen jeg ikke er involvert i, for eksempel det som har med selviscenesettelse gjennom selfies og lignende. Selv bruker jeg ikke sosiale medier. Jeg vet ikke hvordan ungdommen snakker og hva de gjør når de går på byen for å feste. Det jeg vet er at de har mindre frihet enn det jeg og min generasjon hadde på 1970- og -80-tallet. Vi konkurrerte den gangen også, men ikke på samme måte som i dag hvor konkurransen blir en alvorlig kamp for menneskeverdet og noe så grunnleggende som å skaffe seg en jobb og leve et normalt liv.

Les også: Pedro og kvinnene

Fravær

I «Julieta» ligger en lignende uro og kampen for opprettholdelse under en handling som tematiserer fravær, ensomhet og tilkortkommenhet. Handlingen som er løst basert på Alice Munroes historier foregår på flere plan og i ulike tidssoner, men den sirkler alltid rundt Julieta.

To stikkord: Den eldre Julieta som møter en gammel barndomsvenninne av datteren, som røper for henne at datteren bor i Sveits og har tre barn.

Eller et flashback tilbake i tid hvor Almodovar viser oss den unge Julieta, den ville og ungdommelige som faller for en fisker underveis på en togtur. Han som er gift, med en kone som ligger i koma og en husholderske som vet å beskytte sitt revir.

– I den spanske kulturen er det sannsynligvis ikke noe verre en datter kan gjøre mot en mor enn å forlate henne. Det er interessant hvordan familier som opplever at de mister et familiemedlem ikke nødvendigvis kommer hverandre nærmere, men glir fra hverandre. Du ser det med unge par som mister et barn, og som ender opp med å gå fra hverandre i stedet for å bli sterkere sammen i sorgen. Jeg har sett det skje, og jeg ser også hvorfor det skjer gjennom at de hele tiden ser sin egen smerte gjennom den andres.

Den spanske mesterregissørens forkjærlighet for sterke kvinner har gjennom hele karrieren hans blitt gjengjeldt av dem det gjelder. Kvinnelige skuespillere kan bruke et helt intervju på å snakke om hvor glade de er i Almodóvars filmer og hvor mye de ønsker å arbeide med han. Almodovar føler presset.

– At disse flotte skuespillerne vil jobbe med meg, og mange av dem jobbe med meg igjen, er mitt privilegium først og fremst, men jeg forsøker å ikke la meg påvirke selv om jeg innrømmer at jeg får med meg hva skuespillere snakker om i intervjuer. Jeg er faktisk en veldig sjenert person, selv om det kanskje ikke virker slik, og jeg gir heller aldri skuespillere en rolle for å gjøre dem en tjeneste, for jeg er ikke en utpreget sjenerøs person. Jeg ivaretar mine egne interesser. Samtidig er jeg så sentimental at jeg lar meg røre når felles interesser bidrar til at sluttproduktet blir bra, sier han, og forteller at han fortsatt holder auditioner foran alle filmene sine.

Måtte ha to

– I tilfellet med «Julieta» fant jeg alle skuespillerne gjennom audition. Manus var som det pleier å være, uferdig. Jeg er aldri helt klar over hvem det er jeg leter etter, så jeg møter nye skuespillere med åpne armer og sinn for å kunne finne de rette. Jeg foretrekker at prosessen er naturlig slik at jeg kan utvikle skuespillerne i tråd med utviklingen av filmprosjektet.

– Var det bevisst fra begynnelsen at du ville ha to skuespillere som «Julieta», og ikke en?

– Jeg stoler ikke på at unge skuespillere kan sminkes på en måte som gjør dem troverdige som aldrende mennesker, selv ikke når det gjøres på avansert teknologisk vis. Men, jeg ville også fange stemningen og den fabelen som livet hennes er, sier Almodovar, og legger i detalj ut om hvilke grunner han hadde for å utforske fravær som tilstand, hvordan han tilnærmer seg tematikken på flere vis og gjennom flere personer, spilt av skuespillere som burde være godt kjent for Almodóvar-kjennere. Mest karakteristisk er Rossy De Palma.

– Hun spiller en helt spesifikk rolle i «Julieta», som får stor betydning for Julietas liv. Filmen «Snakk til henne» er kanskje den filmen jeg har laget hvor den som er fraværende har vært sterkest til stede, fordi hun der var hovedpersonen.

– Filmen bærer alle dine kjennetegn når det gjelder farger, bruk av musikk og de store tablåene. Men humoren er annerledes lagt opp?

– Ja, fordi den ikke er kalkulert. Det er noe frigjørende når jeg som filmskaper kan komme opp med noe helt nytt. Da de begynte å spørre meg om fargene så svarte jeg at de skulle være sånn og sånn, som alltid veldig skarpe og levende, men samtidig da jeg skapte scenene var jeg bevisst på å holde litt tilbake. Dette er en dramatisk film, så i motsetning til filmer hvor det hyles og gråtes ville jeg at følelsene denne gangen skulle uttrykkes stille, i ansiktene, i det fysiske. Så skjer det som må skje, i en film som ikke skal fortelles med humor, at humoren oppstår likevel og på måter vi på forhånd ikke kunne forestilt oss.

Ser seg tilbake

– Du sier at du etter 20 filmer opplevde noe nytt. Hvis du ser tilbake på filmkatalogen din, hva ser du da?

– Det er vanskelig for meg å se kvaliteten i mine gamle filmer på den måten. Samtidig innser jeg jo at noen av filmene representerer en utvikling og et retningsskifte som har hatt betydning for karrieren. Det er også enkelte filmer jeg er spesielt stolt av, som «Begjærets lov» og de viktige titlene på 1980-tallet. Jeg så nylig opp igjen noen av sekvensene fra «Begjærets lov» og ble så imponert. Jeg tenkte at dette kunne jeg ikke laget i dag, scener med Carmen Maura og Antonio Banderas som tok pusten fra meg, og «Høye hæler» med Victoria Abril. Jeg hadde nesten glemt mine egne filmer fordi jeg er så påpasselig med å ikke se dem opp igjen, og jeg innrømmer at jeg kanskje ikke var takknemlig nok for hva disse skuespillerne faktisk gjorde for meg da vi lagde filmene. De var så store stjerner allerede den gang at jeg må prise meg lykkelig for å ha fått lov å jobbe med dem, sier han beskjedent, og nevner selvsagt Penélope Cruz blant mange viktige minner.

– Også «Alt om min mor» er en film jeg er stolt av. Den er en nøkkelfilm fra 90-tallet slik «Snakk til henne» ble fra 2000-tallet. Og «Volver» etter den igjen, med Penelope på ny. «Dårlig oppdagelse» er også en film som jeg tenker mye på. Jeg vet ikke hvordan den oppfattes av andre, men den var en vanskelig film å lage for meg på den tiden, det er noe jeg ser nå når jeg har fått den på avstand. Slik er det med film. Jeg kan ikke se «Julieta» på avstand ennå, men gi meg fem år så skal jeg svare deg igjen og jeg håper da jeg kan si at det er en av de viktigste filmene i mitt liv.