Kultur

Skuespilleren som endte i Auschwitz

Hun er den glemte norske skuespilleren og forfatteren som ble deportert og døde i Auschwitz i 1942. Men nå skal Ida Rottmann fram i lyset igjen.

Bilde 1 av 2

– Dette er en utrolig sørgelig historie, sier Dag Kopperud, samlingsforvalter ved Jødisk Museum. Søndag holder han to foredrag i museet om Ida Rottmann, i forbindelse med markeringen av 26. november, årsdagen for deportasjonen av de norske jødene i 1942.

– Jeg hadde aldri hørt om Ida før, og det var ikke lett å finne informasjon om henne. Men i årene før krigen var den unge Ida Rottmann en del av norsk kulturliv. Hun spilte ved Nationaltheatret, i tre norske filmer, satte opp sitt eget teaterstykke, og skrev en novellesamling, forteller han.

– 26. november 1942 ble hun deportert med «Donau» til Auschwitz. 1. desember, samme kveld som hun kom fram til dødsleiren, ble hun sendt i gasskammeret sammen med alle de andre norske kvinnene og barna. Da var hun 26 år gammel, nygift og gravid i sjette måned.

Familien husket

Kopperud har i lett i arkiver etter alt han kunne finne av opplysninger om Ida Rottmann, skuespilleren som ser ut til å være glemt i norsk offentlighet. Men hennes lille, gjenlevende familie har bevart minnet om henne. Det var Ida Rottmanns kusine Irene Ganz Stohn, som bor i Israel, som en dag sendte Idas eneste bok til Jødisk Museum i Oslo. Den ble utgitt på eget forlag i 1939, under tittelen: «Største kunsten – dog på egne ben at stå». Det er en sosialrealistisk novellesamling med selvbiografiske trekk.

– Her forteller Ida om hvordan det er å være en ung, økonomisk dårlig stilt jødisk jente fra østkanten, som forsøker å passe inn i det etablerte skuespillermiljøet ved Nationaltheatret. Hun syns ikke dette var lett. Hun følte seg ofte undervurdert, og mente hun ble oversett når de store rollene ble utdelt, sier Kopperud.

Spilte i filmer

Men Ida Rottmann hadde kunstnerisk talent nok til å bli tatt opp som elev ved Nationaltheatret. Der var hun i årene 1934 til 1937. I de årene spilte hun bare i tre statistroller, en av dem var i Nordahl Griegs «Nederlaget» i 1937.

Hun var også med i tre norske filmer. I «Fant» (1937) spilte hun et «fantebarn» sammen med Toralv Maurstad og Espen Skjønberg. Senere var hun med i to arbeiderfilmer av Olav Dalgård, valgfilmen «By og land, hand i hand» (foran kommunevalget i 1937), og streikedramaet «Det drønner gjennom dalen» (1938). I den sistnevnte filmen spilte Ida mot den senere motstandslederen Martin Linge.

Les også: Gorwitz: amilien som forsvant

Dristig satsing

24. mai 1939 foredro Ida Rottmann Bernhard Shaws «Jeanne d`Arc» på Aulaen i Oslo. Hun følte selv at dette var en slags test på om hun dugde til skuespiller eller ikke.

– Det var en stor og dristig oppgave hun tok på seg. Anmeldelsene etterpå var blandede, og litt nedlatende, mener Kopperud.

– Noen var positive og mente hun hadde «følelse og kraft», men at spillet hennes ikke var godt nok. Uansett følte nok Ida at dette var spikeren i kista for skuespillerkarrieren.

Ga ut bok

På dette tidspunktet var Ida Rottmann bare 23 år gammel. Hun kunne hatt mange år foran seg til å kjempe videre, men hun trakk seg i stedet helt ut av teater- og filmverdenen. I stedet skrev hun novellesamlingen sin, som hun ga ut i desember 1939. Der tar hun et oppgjør med unge kunstneres vanskelige kår, og med noen av de etablerte skikkelsene i norsk teater. Året etter tok hun seg jobb som telefondame ved Grefsen brannstasjon, og i august 1942 giftet hun seg med Elias Gorwitz, ett av de ni søsknene i en stor, jødisk blikkenslagerfamilie som hadde eget verksted på Grønland. Paret bosatte seg på Bekkelagshøgda sammen med hans familie. Da Elias ble internert på Berg leir i Vestfold sammen med andre jødiske menn 26. oktober, ventet Ida barn. I sin fortvilelse sender hun et brev til statspolitiet, der hun ber om at mannen hennes blir løslatt, fordi hun er «helt alene». Både hennes mor og hennes svigermor er ved dårlig helse, skriver hun.

I grålysningen 26. november 1942 var det likevel hennes tur til å bli hentet av statspolitiet. Sammen med kvinnene og barna i Gorwitz-familien ble hun sendt ned til det tyske skipet «Donau». Da skipet satte kurs for kontinentet, var også hennes foreldre og hennes bror med. Alle ble siden drept i Auschwitz og andre dødsleire. I september i fjor ble det lagt ned ti gylne snublesteiner utenfor Gorwitz-familiens blikkenslagerverksted i Arups gate i Gamlebyen. En av dem var for Ida.