5
TEATER
«Draum om hausten»
Av Jon Fosse
Regi: Trine Wiggen
Komponist: Gaute Tønder
Det Norske Teatret, Hovudscenen
«Draum om hausten» løper rett ut av kjernen i Jon Fosses forfatterskap, en nydelig og uendelig sår tekst om samkvem og relasjoner, om forventninger og kommunikasjonsbrist. I oppsetningen på Det Norske Teatret griper regissør Trine Wiggen etter utgangspunktet, det Fosse’ske «berre kjærleik og død», og vektlegger tekstens gjennomsiktighet, hvor tid og rom reflekteres i måten minnene bearbeides på og hvor de slitte relasjonsbåndene gnages ytterligere mot forutinntatte holdninger og vekten av ensomheten.
Åstedet er en kirkegård. Det er her de møtes, elsker, sviker, ødelegges og slipes i stykker av nag og påfølgende samvittighetsnag. En mann, en kvinne – gamle elskere som treffes mer eller mindre tilfeldig – hans mor og far og stykkets eneste navgitte person, Gry. Hun blir forlatt av mannen gjennom møtet med den andre, men fortsetter å være et holdepunkt i hans familie. I en handling som er fragmentert og sammenflettet i tid og relasjoner, danner Fosse et bakteppe av skyldfølelse, skam og fravikelighet både mellom generasjonene og mellom enkeltindividene. Sammensetningen av den vakkert formede teksten, den estetisk enkle og virksomme scenografien og gode aktører overbeviser. Det eneste som skurrer er skuespillere som uvanlig ofte må rette på sine egne replikker, til nynorsk. Det er ikke ofte man opplever på Det Norske Teatret.
Gard Skagestad og Audun Sandem spiller begge mannen, mens Iren Reppen og Sara Khorami er kvinnen i heholdsvis eldre og yngre versjoner. De glir inn og ut av rollene og skaper et gjennomskinnelig bakteppe av følelser. Sandem og Khorami i omfavnelse i det dunkle mørket blir for eksempel en refleksjon av lidenskapen mellom Mann og Kvinne som den eldre versjonen i forgrunnen ikke lenger har, husker eller våger. Nina Woxholtt som Gry skimtes på samme vis lenge i bakgrunnen, som en skygge over alles liv, lik gravstøttene som omgir dem. Slik skapes ekko av det som har vært, men også av det som skal bli.
De sammenvevde livsløpene, forgjengeligheten og minneflyten utgjør sterke poetiske bilder på tosomheten, men også på generasjonssamspillet i møtene med moren og faren på kirkegården. Og alltid i begravelser, hvor Far (Bernhard Ramstad) er tilbakeholden, likevel åpen og megetsigende i sin tilnærming, Mor (Janny Hoff Brekke) desto mer utilpass, anklagende og giftig, vel så mye ut fra sin egen dårlige følelse rundt forholdet til en egenrådig sønn og hans fravær såvel fysisk som psykisk. Egenskaper som går i arv. Det er vonde scener, en kamp mot det usagte og mot ødeleggelsen som en keitete impuls kan forårsake. Det største offeret er personen vi bare hører om, han vi knapt ser. Sønnen Gaute og skyggen han kaster over nåtid og fortid.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I Jon Fosses gjentagende setninger ligger en kraftfull lyrisk rytme, et akkompagnement av liv og død. Dette er setninger hvor alt ligger imellom ordene og ikke i det uttalte, de som skal dekke over det vanskelige eller være merkesteiner på vei inn til en tematisk kjerne man nødig vil inn til, men som er selve utgansgpunktet for Fosses drama. Dette forsterkes ytterligere gjennom Wiggens regimessige grep, der hun dyrker det episke i de små detaljene. Dette er noe hun har finpusset gjennom tidligere oppsetninger som blant annet «Det merkelege som hende med hunden den natta» (også på Det Norske Teatret), og som hun allerede viste i regidebuten «Fool For Love». Hun går tett på det personlige, dyrker den rå, latente humoren som dupper i Fosses overflatetekst og går heller ikke av veien for å framheve det folkelige, som i det direkte erotiske og det blottstilte som ligger i higet etter gjengjeldte følelser.
Janny Hoff Brekke er ovebevisende som en mor fanget i egne forestillinger, mens av mennene får Skagestad mesteparten av spilletiden. Det er også han som målbærer de intense kastene i «draumen», som en høstvind som røsker i det råtne løvet. Hva som er sant og ikke er tvetydig og heller ikke viktig. Det er minnene som skaper blår av noe som kanskje har vært, mens kjærligheten trumfer fornuften, om ikke døden. I scenograf Milja Salovaaras regntunge, livsvisne ramme rundt figurene skapes endelig det ugjenkallelige, døden, og dermed også budet om det som skal oppstå.
