UTSTILLING
Nick Brandt: «Inherit the dust»
Willas contemporary, Oslo
15/9 – 12/11
Det er nærmest bibelske dimensjoner over Nick Brandts sort-hvite dyrefotografier. De presenteres gjerne i stort format, og de bringer deg så tett på dyrene at du føler at du kan ta på dem – selv om du vet det bare er bilder. Ved å understreke dyrenes verdighet og deres naturlige plass i det storslåtte, østafrikanske landskapet, får han oss til å forstå den sårbarheten disse utryddingstruede dyrene lever med.
Nå har den britiskfødte amerikaneren tatt et stort steg videre. Han har laget en ny serie bilder der menneskets innvirkning på miljøet er ekstremt tydelig. Ved fabrikker og åpne dagbrudd, på søppelfyllinger og i de afrikanske storbyene har Brandt satt opp store kopier av de berømte dyrebildene. Dyrene presenteres i naturlig størrelse, i det som én gang var deres eget landskap. Fotografiene er plassert på steder der dyrene for ikke så mange år siden vandret fritt, gresset, jaktet og hvilte. Kontrasten mellom de monumentale bildene og de forpestede omgivelsene er ekstremt tydelig.
Det er vanskelig å tenke seg at det finnes noen vei tilbake. Disse landskapene er så forandret og ødelagt av menneskers aktivitet at dyrene ikke lenger har noen plass der. Ikke mennesker heller. Inngrepene er ugjenkallelige. Forurensningen er forferdelig, transformasjonen er total. Derfor blir kontrasten til dyrebildene så tydelig. De er plassert ut i landskapet, de støttes av store stativer. De er fremmedelementer i sammenhengen på samme måte som de virkelige dyrene ville vært det. Slik de fremstår i galleriet Willas Contemporary, der et utvalg av bildene henger til 12. november, er bildene av fotografiene i de ødelagte landskapene en direkte anklage.
Menneskene i bildene lever i disse miljøene, og de er like mye ofre for utviklingen som dyrene. Nick Brandt forteller at luften var så forurenset på søppelfyllingene at han og teamet hans fikk hodepine og ble syke, så å si alle sammen.
Det er liten tvil om budskapet i Nick Brandts nye serie, som han har kalt «Inherit the dust». Men det er noe ved estetikken som får det til å lugge hos meg. Bildene er så vakre og imponerende at det nesten blir for mye. Bildene er nydelig komponert, balansen i billedflaten er perfekt, de ulike elementene spiller sammen. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Og fraværet av farger gir det den historiske seriøsiteten som roper Ekte, Ekte, Ekte! Det er så vakkert at det blir lett å overse realitetene i den historien som fortelles. Avsløringene drukner i estetikken. Bildene er allerede vist i en stor utstilling på Fotografiska i Stockholm. Der har de et betydelig større samlermiljø for fotokunst enn vi har i Norge. Det som skremmer er at det er de verste bildene som selger best. Er det slik at bildene er så vakre at fotografienes innhold og realitetene i det de viser forsvinner bak et estetisk slør?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Ja. Nesten. For det er noe med formatet og den stillferdige registreringen som redder alvoret ut av estetikkens klør. Ingen av de mange menneskene som befolker bildene bryr seg om de store fotografiene som er plassert i terrenget. De lar seg ikke affisere. Bildene bare står der som om de alltid skulle vært der. Det kan ha tatt dager å vente på de riktige skyene (Brandt foretrekker skyer fremfor solskinn), og for dem som har sitt daglige virke på søppelfyllingen og ved fabrikken, for barna som sniffer lim under motorveibroen – for alle disse menneskene ble bildene en selvfølgelig del av omgivelsene. De er like lite opptatt av bildene som de er av dyrene som ikke er der mer. Hadde dyrene faktisk dukket opp i levende live ville nok ting forholdt seg annerledes.
For å få frem denne autentisiteten var det avgjørende for Nick Brandt, som er født i London i 1964, å gjennomføre opptakene i felten. Det hadde vært mye enklere å bruke et billedredigeringsprogram. Da ville han spart flere hundre tusen dollar som trengtes for å lage opptil fem meter høye kopier, frakte dem og montere dem på store stativer. Han hadde sluppet å lønne og administrere opptil 40 assistenter som var nødvendig for å gjennomføre det store prosjektet. Han hadde i det hele tatt gjort det mye enklere for seg selv.
Men, det er et stort men: Hadde han jobbet i det digitale mørkerommet ville aldri de tilfeldige møtene oppstått. De ubetydelige, men avgjørende detaljene som viser at dette ikke er konstruert. Som gutten som kommer gående inn i bildet med en løftet kjepp, foran gruppeportrettet av elefantfamilien som er montert under en motorveibro i Nairobi. Like fullt har Nick Brand møtt mange mennesker som nekter å tro at bildene er fotografert på stedet. Som ikke vil godta at det vi ser er virkelig. At det ikke er gjort i fotoshop. Derfor var han glad da hans nærmeste medarbeider hadde trosset forbudet om å ta bilder under monteringen og fotograferingen. Bildene av prosessen er blitt avgjørende for å vise at dette er autentiske bilder, fotografert på de stedene der de ville, afrikanske dyrene én gang dominerte landskapet.
Og da er vi inne ved sakens kjerne. Da kan vi forstå at Nick Brandt ikke vil la seg fotografere til denne kommentaren. Han er så opptatt av at budskapet skal komme frem på en tydeligst mulig måte at han helst ville redigere avisens bruk av bildene selv. Men ett sted må grensen gå. Den jobben er det vi som må gjøre. Så får vi overlate til Nick Brandts bilder å få budskapet gjennom. Når det kommer til stykket er estetikk bare en floskel som står i veien for alvoret.
