UTSTILLING
Lotte Konow Lund
«Hold allting kjært»
Henie Onstad kunstsenter - til 18. desember
HØVIKODDEN (Dagsavisen): Tidligere denne uken var NRK-journalist Helene Sandvig i fengsel i TV-serien der hun lar seg lukke inne på ulike institusjoner. Hun var rystet over det hun hadde sett. Da hun skulle dra stilte hun spørsmålet om ikke de innsatte burde fått bedre oppfølging? Og om tanken om å gjøre fengselet til et sted der de innsatte skulle rehabiliteres og forberedes for et normalt liv var lagt død? Vi lever i det vi elsker å kalle «verdens rikeste land», men budsjettkuttene og sparementaliteten hun var vitne til bevirket at hennes reportasje avdekket offentlig fattigdom. Vi sparer oss til fant og får erfare konsekvensene i form av kriminalitet, arbeidsledighet og så videre.
Da jeg så programmet tenkte jeg på ett av kunstverkene Lotte Konow Lund viser på Henie Onstad kunstsenter. Det er ikke en gang hennes eget. Det er laget av innsatte på Bredtveit kvinnefengsel, der Konow Lund har jobbet frivillig med tegneundervisning i snart ti år. Hun utfordrer kvinnene med temaer som «Hva er frihet?» og «Hva savner jeg?», og får tanker og tegninger tilbake. Undervisningen gir kvinnene mestring, og de gir kunstneren ideer hun kan jobbe videre med selv.
Det verket jeg tenker på er ikke en tegning i ordets rene forstand, men et stort relieff skåret ut i finerplater som om det skulle være en tegning. Det forestiller et celleinteriør, og er riktig så fint gjort. Men poenget her er at kvinnen som har laget kunstverket ikke fikk mulighet til å gjøre det fordi fengselets treverksted var stengt på grunn av budsjettkutt. Derfor leide kunstneren inn en snekker med egne midler for å lære opp de innsatte slik at de kunne jobbe med maskinene.
Tenk på det: At en kunstner, som i utgangspunktet lever på et eksistensminimum, bruker egne midler til å leie inn håndverkere for at innsatte skal få et meningsfylt liv. Hun bruker egne penger på noe fellesskapet ikke ser seg råd til. Noe som hjelper de innsatte frem til en selvinnsikt som kanskje kan holde dem unna kriminalitet når de slipper ut. Det er kunst med konsekvens.
At det er en politisk utstilling Henie Onstad viser er definitivt ikke det første du vil tenke når du kommer inn i Prismasalene. Her er det dagboknotater; kunstnerens egen kunstsamling i form av etterligninger av verk hun gjerne skulle eid selv; skjøre blomster; og en rapport fra avskjedsfesten for den tyske kunstnerlegenden Gerhard Richter. (Som avslører en tom kunstverden der de fleste vender ryggen til den unge kunststudenten, og atmosfæren er fylt av tomme eller misunnelige blikk.) Bortsett fra noen epokegjørende videoer er alt tegnet. I smått og stort format, i små dagbøker og på ark i full menneskestørrelse. Ja, til og med et bord med skulpturelle utvekster er fylt av tegninger.
Og det er utsøkt godt gjort. Derfor kan du gå gjennom utstillingen med den omsorgsfulle tittelen «Hold allting kjært» og bare nyte. Lotte Konow Lunds tegnekunst er innovativ og holder et høyt nivå. Men du husker kanskje verkene hun laget til «Vi lever på en stjerne» på Henie Onstad, utstillingen som kommenterte hva terroren 22. juli 2011 har gjort med det norske samfunnet. Ved siden av Hannah Ryggens teppe fra resepsjonen i Høyblokken leverte hun utstillingens sterkeste kunstverk. Hun viste to bokser som inneholdt alt det hennes datter mente hun trengte for å kunne gjemme seg og holde ut i den evigheten det tok før terroristen ble pågrepet på Utøya. Det varte bare litt over en time, men når du har dødsangst er det uutholdelig lenge.
Slik blir selv de mest poetiske uttrykk ladet med politikk. Parallellen til Bredtveit-prosjektet finner vi i prosjektet «Hommage à Dagny Tande Lid». Naturhistorisk museum har et rom dedikert til den legendariske blomstertegneren, men Lote Konow Lund fant at det var stengt – på grunn av budsjettet. For å holde det åpent tilbød hun seg å sitte vakt mot at hun hver dag skulle få en ny blomst hun kunne tegne.
Den offentlige fattigdommen går som en understrøm gjennom utstillingen. Lotte Konow Lund er født i 1967, og hun har kunnet holde på og holde ut fordi hun har hatt garantiinntekt/GI. Det har vært en økonomisk felle fordi den lave inntekten blir avkortet hvis du tjener mer enn et minimalt beløp ved siden av GI. Samtidig har den gitt økonomisk stabilitet og mulighet til å jobbe konsentrert over tid. Det skal vi være glade for. Denne utstillingen viser at resultatet av at hun har kunnet «holde stenhårdt fast ved greia si» (for litt unøyaktig å sitere tittelen på en epokegjørende utstilling fra 2013) er et kunstnerskap med stor konsekvens, politisk slagkraft og et engasjement som stråler gjennom tegningene.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Jeg kunne innvendt at utstillingen har den svakhet at den i alt for liten grad har med tegninger fra Lotte Konow Lunds tidlige karriere. Hun viste et talent for tegning fra første utstilling, og har bygget et særegent uttrykk gjennom 20 år. Men kurator Milena Høgsberg har funnet gode løsninger, hun konsentrerer seg om seriene, og hun har montert utstillingen med sans for dynamikk og rytme. Derfor lar jeg meg begeistre. Men jeg glemmer ikke at garantiinntekten er en saga blott. Den ble fjernet av den rød-grønne regjeringen under kulturminister Anniken Huitfeldt. Den offentlige fattigdommen er blitt så vanlig at vi ikke reagerer lenger. Det er det Lotte Konow Lunds kunst først og fremst dreier seg om. I tillegg til å formidle glede over livet, nærhet til det som er så uendelig viktig, og et uttrykksmessig mesterskap uten sidestykke. Det er sjelden kost i våre dager.
