Kultur

Høstutstilling på amerikansk

Astrup Fearnley-museet kan fortsatt overraske. Los Angeles-utstillingen er alt det den forrige ikke var: Mangfoldig, vesentlig, inviterende og utfordrende.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

«Los Angeles – A Fiction»

Astrup Fearnley-museet, til 22. januar

At jeg trekker en parallell til Høstutstillingen skyldes det store mangfoldet som spennes opp i Astrup Fearnley-museets utstilling «Los Angeles – A Fiction». LA er en by som har det meste, og på kunstfeltet har byen bidratt med viktige kunstnere i en årrekke. De siste 30 årene har vestkystbyen konkurrert med New York om hegemoniet i USA. Utstillingen gir en god, historisk oversikt over kunstlandskapet i en av verdens mest vitale byer. Bortsett fra mangfoldet er det nok av forskjeller mellom vår lokalt populære utstilling med fri innsendelsesrett, og Astrup Fearnleys strengt kuraterte byportrett.

Overraskende nok er også størrelsen sammenlignbar. Los Angeles er USAs nest største by, men i følge (amerikanske) Wikipedia bor det ikke mer enn fire millioner mennesker i bykjernen. Den vesentlige forskjellen ligger i fordelingen av kreative yrker. LA har verdens største tetthet av kunstnere i alle sjangre, og det blir anslått at så mange som én av seks innbyggere blant metropolens totalt 13 millioner mennesker jobber innenfor et kunstnerisk yrke. Men tall er bare en relativ størrelse, og når det kommer til nyskaping ligger billedkunstscenen i LA langt foran det vi har sett i Norge i den samme perioden som utstillingen dekker. Og hvis vi skal telle (verdens-)berømte kunstnere slår LA oss ned i støvlene.

Utstillingen presenterer kunstkjendiser på rekke og rad: John Baldessari; David Hockney (briten bodde i LA en periode); Paul McCarthy; Charles Ray og Ed Ruscha er de mest kjente navnene for et norsk publikum – noe Astrup Fearnley kan ta en stor del av æren for. Det er også mange ukjente navn, men de 34 kunstnerne leverer høyst relevante verk. 34 er under halvparten av antall kunstnere på Høstutstillingen, men med 15 kvinner er kjønnsbalansen rimelig godt ivaretatt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Astrup Fearnley-museet samarbeider om utstillingen med franske Musée d’art Contemporain de Lyon. I stedet for å vende seg mot Hollywood og filmindustrien (slik museets forrige utstiller, Alex Israel gjorde med full uttelling på skalaen for overfladiskhet) har de sett til litteraturen. En fyldig antologi presenterer utdrag fra et stort antall tekster som handler om eller er skrevet i LA. De er ment å utfylle kunsten, og sammen understreker de «utstillingens fiktive vesen og reflekterer hvordan Los Angeles i dag er omsvøpt i fortellinger som plasserer byen i et flytende grenseland mellom fiksjon og virkelighet» – hvis vi skal tro museets egen forklaring. Jeg har ikke rukket å lese hele boken, og å få verifisert museets påstand krever omfattende og langvarig innsats. Det kan bli vel krevende, men boken rommer tekster av høy kvalitet.

Hollywood har levert en uhorvelig mengde populærkulturelle og mer høyverdige fremstillinger av amerikansk kultur. Det kan forlede oss til å tro at vi kjenner Los Angeles. Men (så å si) enhver betraktning av en fremmed kultur vil kun gi overfladisk forståelse. Denne utstillingen er intet unntak. Det som er utstillingens styrke er også dens svakhet. Mangfoldet blir dens svøpe. Utstillingen er full av fin kunst og gode opplevelser, men den gir ingen ledetråder til den som ønsker å forstå byens kultur med et overordnet blikk. På den annen side kan dette grepet sies å gi et korrekt bilde av byen: Utstillingen fremstår like kaotisk og uoversiktlig som (jeg tror) byen er. Og det er jo slik verden er blitt i vår moderne tidsalder: Både boken og utstillingen leverer brokker og fragmenter til en forståelse som tilskueren uansett må sette sammen selv.

Jeg nevnte at billedkunstscenen i LA ligger langt foran det vi har sett i Norge når det kommer til nyskaping. Påstanden kan vise seg å være en sannhet med modifikasjoner, selv om nevnte Baldessari og McCarthy utvilsomt var nyskapende i sin tid. Fra 1970-tallet tok norske kunstnere utdanning ved de fremste akademiene internasjonalt, og Nasjonalmuseets «Stille revolt»-utstilling viste at vi har kunstnere som var tidlig ute med nye trender. Vi har bare ikke visst om det før. Ett eksempel finner vi i ett av hovedverkene i LA-utstillingen, fotodokumentasjonen av Charles Rays legendariske performance «Plank Piece» fra 1973. Han var en pionér på feltet, men det interessante er at denne aksjonen, der Ray henger opp mot veggen støttet av en planke, har sin norske ekvivalent. Like fullt finnes det sterke, formale likhetstrekk til studentarbeidet Bård Breivik gjorde i 1971. To år før Ray brukte sin egen kropp balanserte Breivik sandsekker mot planker i positurer som ligner sterkt på Rays performance. Sammenligningen blir ganske morsom.

Bildet av Los Angeles kan være ganske klisjefylt, og vi unnslipper ikke her heller. Men klisjeene er ikke helt som vi opplevde dem i Alex Israel-utstillingen, som ble vist i Astrup Fearnley-museet like før denne. Edward Ruscha tar for seg det berømte Hollywood-skiltet, både i et gråtonende maleri og med full solnedgangsromantikk sett bakfra. John Divola er også fascinert av de berømte solnedgangene, men de får en ganske annen klang når han fanger dem gjennom vinduene i forfalne hus. Og Paul McCarthy er en gigantisk klisjestormer i seg selv, der han utfordrer seksuelle forestillinger og praksiser, både i video og i mer tradisjonelle medier. Michel O’Marah er mye yngre, men hun viser en parodisk variant av det dårligste Hollywood har budt på, komplett fremstilt med den hjemmelagede scenografien. Og Henry Taylor får ansvaret for å dekke inn raseproblematikken, noe som har ridd Los Angeles som en mare. Det greier han bra.

Spennet er i det hele tatt stort, både sjanger-, tema- og aldersmessig. Utstillingen presenterer klassikere side om side med «up and coming» kunstnere. Det kan virke kaotisk, men det er så mye bra å se at den tilfeldige organiseringen blir like sjarmerende her som på Høstutstillingen.

Mer fra Dagsavisen