Kultur

Når er en kunstner moden nok?

De siste årene har vi sett en økt interesse for eldre kunstnere. Er det en varig trend som trosser samfunnets dyrking av ungdommen? Og ungdommen har det kanskje ikke så lett, de heller?

Bilde 1 av 4

«Jeg satser på å ha blitt moden når jeg dør.» Håkon Bleken setter ikke sitt lys under en skjeppe i et intervju med psykiater Finn Skårderud i Aftenposten. Den aldrende kunstneren – han fyller 88 i januar – synes det først er nå han begynner å forstå ting. Han sier også at han med sin borgerlige bakgrunn lett kunne blitt en overflatisk snobb. I stedet er han blitt en kunstner vi søker til fordi han gir oss muligheten til å reflektere over de store spørsmålene.

Intervjuet ble gitt i forbindelse med Blekens utstillingsåpning i Galleri Brandstrup sist uke. Han er så produktiv at galleriet hadde måttet leie et ekstra galleri for å få plass til alt han har laget det siste året. Han har også hatt en stor museumsutstilling i Spania tidligere i år, så det er ikke noe i veien med arbeidskapasiteten. Samme uke som Bleken åpnet fikk tekstilkunstneren Elisabeth Haarr (71) stor oppmerksomhet for sin utstilling i Kunsthall Oslo. Hun er en gammel rebell som stadig og bokstavelig talt holder fanen høyt – utenfor galleriet i Barcode-rekken blafrer en stor, rød fane i vinden. I likhet med Håkon Bleken er hun ikke redd for å si sin mening om fenomener i samtiden.

Spørsmålet er om medieoppmerksomheten disse og andre eldre kunstnere har fått de senere årene bare er et tilfeldig blaff? Eller om det er symptomer på en økt interesse og respekt for eldre kunstnere? For samtidig med de to omtalte utstillingene gikk en annen tekstilkunstner, Brit Fuglevaag (77), stort sett under radaren da hun åpnet utstilling på Gulden kunstverk utenfor Drammen. For to år siden var både hun og Haarr med på utstillingen «Unwoven World» hos OCA/Office for Contemporary Art. Den tredje var Sidsel Paaske (1937–1980), som senere i år får en utstilling i regi av Nasjonalmuseet.

Før i tiden var erfaringen og kunnskapen som kom med alder verdsatt som den ressursen det er. Men i etterkrigstiden er trenden snudd mot dyrking av ungdom, opprør og oppfinnsomhet. Og ja, kreativitet er en ressurs som bør dyrkes frem og næres. Det beste er når kreativitet kombineres med erfaring, slik at gamle feil ikke gjentas.

Nylig ble Simone de Beauvoirs essay «Alderdommen» fra 1970 gitt ut på norsk. Der trekker hun opp et deprimerende bilde der den generelle trenden er at alderdom er blitt en pest og en plage. Selv om vi de senere år er blitt vant til å tenke på pensjonisttilværelsen som en tid fylt av familie og hobbyer. Men i bunnen ligger like fullt en forakt for alderdommens uunngåelige forfall, noe som resulterer i en manglende respekt for de ressurser som ligger hos den aldrende delen av befolkningen.

Den nevnte utstillingen arrangert av OCA er med og skaper et mønster. Det peker på en økt interesse for de kunstneriske praksisene som nå er en del av vår nære historie. Det er dem som gjerne omtales som mellomgenerasjonen, de som er født på 60- og 70-tallet, som står i spissen for denne gjenoppdagelsen. De har skjønt at de ikke vet noen ting om det deres foreldregenerasjon gjorde da de selv var barn, og at den offisielle historien bare forteller en liten del av alt det som skjedde.

Ett eksempel på det er utstillingen «Stille revolt» på Museet for samtidskunst, som har siste visningsdag i morgen, søndag. Den presenterer alternative fortellinger som viser at 70- og 80-tallet var mer enn politisk kunst og heftig maleri. Utstillingen er blitt en suksess, og anbefales herved. Men det er de to kunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen (begge født 1969) som innledet denne interessen for å utforske vår nære historie. De stod bak «Hold stenhårdt fast på greia di», utstillingen i Kunsthall Oslo våren 2013 som trakk en rekke kvinnelige kunstnere frem fra glemselen.

Eline Mugaas har fortsatt arbeidet og bidro til relanseringen av Siri Aurdal (født 1937) i Kunstnernes hus i våres. Aurdal har lenge levd i skyggen av sin berømte mor, tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), men opplever nå en velfortjent bølge av entusiasme. Nylig ble Siri Aurdals skulptur «Bølgelengder» satt opp i Vigelandsparken. Elise Storsveen har på sin side samarbeidet med sin far Jon Gundersen (født 1942) om en stor, delvis retrospektiv utstilling på Kunstnernes hus høsten 2014.

På årets utgave av Høstutstillingen er generasjonen som er født på 1980-tallet den største gruppen blant utstillingens 75 kunstnere. Men flere kunstnere født på 1940-tallet gjør seg sterkt bemerket, og den eldste debutanten på Høstutstillingen er 81 år gamle Kari Glomsaas. Dette er også en ny trend. Det har lenge vært sånn at de etablerte kunstnerne har glimret med sitt fravær på Høstutstillingen. Men fortsatt er 50 prosent av årets kunstnere debutanter, de fleste fra 80-tallsgenerasjonen.

I den yngste enden aldersmessig er det verdt å merke seg at kun én av kunstnerne på Høstutstillingen er født etter 1990. For selv om det er/har vært enkelt å få støtte fra Norsk kulturråd til å etablere kunstnerstyrte gallerier og visningssteder, er unge kunstneres vei inn i kunstlivet blitt betydelig vanskeligere de siste årene. I den kommersielle delen av kunstmarkedet er det langt mellom de unge stemmene.

Denne uken har jeg møtt kunstnere av alle aldre i Tromsø. Byens kunstliv har opplevd en sterk oppblomstring etter at kunstakademiet ble startet for ni år siden. I ishavsbyen er de relativt flinke til å samarbeide på tvers av alderskategorier, og da OCA arrangerte kunstnersamtale med de to gamle raddisene Oddvar I.N. Daren og Lars Paalgard (fra «Stille revolt») møtte flere av studentene på akademiet frem.

Nylig ble Nasjonalmuseets seniorkurator Frode Haverkamp takket av. Han fyller 70 år senere i høst, og med ham og andre ansatte i hans generasjon forsvinner masse kunnskap om eldre kunst ut av Nasjonalmuseets dører. Samtidig er det også hull i stabens sammensetning når det kommer til andre deler av kunsthistorien.

Det er for eksempel behov for en utstilling som ser på tekstilkunstens betydning på 60- og 70-tallet. De var en viktig del av den politiske kunsten, men hadde tekstilkunstnerne også andre praksiser som avviker fra det bildet som er bygget av tidens kunstklima? Mange av kunstnerne som var aktive den gangen, inkludert Elisabeth Haarr og Brit Fuglevaag, lever fortsatt. Det er viktig å få samlet deres erfaringer før det er for sent. Så kampen mot aldersdiskriminering og for eldre kunstneres mulighet til å være en aktiv del av kunstlivet er aktuell som aldri før. Samtidig som vi ikke skal glemme de unge. Og alle dem i mellomgenerasjonen. Det er der frafallet er størst.