5
TEATER
«La deg være»
Av Arne Lygre
Regi: Johannes Holmen Dahl Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad Nationaltheatret, Amfiscenen Ibsenfestivalen
Men en enkel, lavmælt tekst gir han tydelige stemmer til de som ikke høyner røsten, de som går i sirkler rundt sin egen usikkerhet, de som nølende nærmer seg de halmstråene de øyner en framtid i, de som klamrer seg til små bøyer av omsorg, beskyttelse og oppmerksomhet mens underbevisstheten plager dem at det hele er fåfengt. I dette bestandige ligger den stadige endringen av hvem vi er og hvordan vi forholder oss til hverandre.
Med urpremieren på «La deg være» kulminerer Arne Lygres to år lange engasjement som husforfatter på Nationaltheatret. Det befester den tidligere vinneren av Ibsenprisen som en av våre mest sentrale dramatikere for øyeblikket, med tematiske og formmessige bånd til Jon Fosse men også med ekko av Ibsen i måten han sirkler inn sinnets evne til å skjule sannhetene for både seg selv og andre.
«La deg være» er en intrikat og fascinerende tekst som er gripbar i det ene øyeblikket for så glippe unna og inn i nye konstellasjoner, nye mennesker og nye forestillinger om sannhet og tilhørighet i det neste. Under det hele ligger angsten, eller angsten for angsten, som en lammende klo over figurene, navnløse individer som klamrer seg til møter på halvveien. «Vær meg nådig» er selve ursetningen i stykket, ikke religiøst, men medmenneskelig.
Teksten er inndelt i kapitler, og de lysende bokstavene på den bølgende scenekonstruksjonen er omtrent den eneste rekvisitten som er i forestillingen. Kapitlene bærer stikkord som sier noe om situasjonen teksten leder oss inn i, og fem skuespillere står etter hvert på scenen. En etter en kommer de inn i handlingen, som kjærester, ektefeller, sønn, forelder, beilere eller tilfeldige forbipasserende. Snart skifter de roller, uavhengig av kjønn og ståsted, og slik forbindes individer med hverandre i et flettverk av historier som har større eller mindre fellesnevnere.
Det begynner med to venninner. Den ene er gift med den andres eksmann, men nå har hun «vært ham utro». Alt rakner, og til overflaten kommer så vel sjalusien som hatet og en felles trøst. De går ned til en brygge, tar med en flaske vin og ender opp sammen med en guttegjeng. Farligere enn noen de kjenner. Det ender i tragedie. Ut fra dette dannes andre møter mellom etterlatte og fjerne venner, og deretter nye møter, nye situasjoner, skuffelser og håpløse valg. Det hviler en usikkerhet over dem alle, men også en bramfri ærlighet som gjør dem direkte og dermed enda mer sårbare.
Formmessig er teksten suggererende, med haler av «sa jeg» eller «tenkte jeg» etter setningene, som om man leste fra en bok, understrekende og presis. Den tydelig litterært dreide dialogen skaper humoristiske øyeblikk i all sin lyriske nøkternhet. Figurenes stoiske tilnærmelse til omverdenen understreker dette og stillheten og tekstens blottstilte bærekraft danner stykkets reisverk. Skjørt det også, som menneskene det forsøker å holde oppe.
Johannes Holmen Dahls regi skreller bort alt annet enn scenografien, den bølgende finérscenedekken (Rebecca Ringst) aktørene trår inn på. Kun i noen små minutter av den nær to timer lange forestillingen tas det rekvisitter i bruk sammen med musikk. Alt annet er det totale nærvær av teksten som litterært teater, renskåret og krevende for både skuespiller og tilskuer.
Det hviler det et stort ansvar på skuespillerne. Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad utgjør et fint, personvariert og samstemt ensemble som går inn og ut av rollene. At de åpenbart heller ikke slipper taket i seg selv gir teksten en ekstra dimensjon, og mot slutten skaper det tydeligere temperament og en råere sprengkraft når et absurd intermesso avløser et noe langdrygt, selvrepeterende midtparti.
Lengden er stykkets utfordring, men Lygres tekst inneholder øyeblikk av store poetiske vendinger og fascinerende skifter som gjør at du aldri mister tematikken eller empatien av syne.
