4
TEATER
«Brand – min gud er storm»
Av Armin Petras, etter Henrik Ibsen
Regi: Runar Hodne Med Henrik Rafaelsen, Kjersti Botn Sandal, Per Egil Aske, m.fl.
Nationaltheatret, Malersalen
Presten Brand er Henrik Ibsens mest uforsonlige figur, en fanatiker som i sin urokkelighet ødelegger og skader sine omgivelser i troen på at Gud elsker kun den som gir alt. Så også i tyske Armin Petras versjon, som er forkortet og bearbeidet for en ny tid. I Runar Hodnes regi på teaterets mest intime scene, er «Brand», med underteksten «min gud er storm» lagt til et sted mellom Gud og Amerika, mellom korset og Elvis. I dette inneklemte småstedet er befolkningen mer i takt med nåtiden enn i Ibsens opprinnelige fraflyttede bygdesamfunn. Det skaper muligheter for å utforske eksistensialismen på en annen måte, med et grovskisset persongalleri rundt en Brand som etter hvert framstår som rådløs i sin hjerteløshet, idealistisk opptatt av seg selv som lederskikkelse inn i framtida og over i det hinsidige.
Det mytiske i denne oppsetningen forsterkes av den antydende lengselen vestover mot Amerika, best skildret gjennom Per Frischs (Fogden) westernlook, og en nøye sammenrasket scenografi der symbolene florerer. Selvsagt kan et kjøleskap bli en isbre, eller en hel scene bli bildet på såvel en bedehusby som verdslig og moralsk forfall. Det samme grepet kommer til syne i teksten, der antydningen av religionens verkebyller tyter som asbest ut av veggene på det gamle gudshuset, det som i Brands øyne er altfor lite for det lille stedet. Slik kan regien også ses som et oppgjør med religionens dogmatiske kraft.
Henrik Rafaelsens gjør sin Brand til en mørkemann, en lederskikkelse som tross bakgrunnen kommer til byen som en fremmed. Han utfordrer de ulike utspringene av moralsk forfall innenfra, sammen med Agnes som forlater sin lettsinnede kunstnermann Einar til fordel for Brands styrke. Hun blir tross sine valg en tydelig motstemme. Kjersti Botn Sandals Agnes lyser opp en oppsetning som er preget ikke bare av det solløse mørket, men av at den forkortede teksten føles hermetiserende. Hodne får imildertid fint fram spennet mellom det klaustrofobiske og eksistensialismens grenseløshet, særlig gjennom skikkelsene Gerd (Marianne Stormoen) og Brands mor (Anne Danielsen), mens han gjennom Einar (Espen Klouman Høiner) løfter fram humoren i overraskende vendinger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Likevel føles de enkeltes spillerom for avkortet og stykkens iboende dirrende klangbunn fester seg bare antydningsvis gjennom Brands tvil og kvaler. Dermed svekkes vesentligheten og kompromissløsheten ved teksten som Armin Petras åpenbart søker.
