Vill og folkefiendtlig hersing med Ibsen

5

TEATER

«Vildanden + En folkefiende = Enemy Of The Duck»

Bearbeidelse og regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Med: Mads Ousdal, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, m.fl

Nationaltheatret, Ibsenfestivalen

«Vi klapper oss i hjel». Mads Ousdal er midtveis i annen akt idet han trer ut av rolleskikkelsen Gregers Werle, blir seg selv og snur forestillingene om sannhet slik at latteren i salen med ett blir anstrengt. Ikke bare på grunn av at han avkler et lettledet publikum, men fordi han indirekte hinter til et folkeslag som applauderer egen rikdom og lukker øynene for hva den gjør med oss og hvilken pris vi betaler for den. Med andre ord premisset i Ibsens «En folkefiende», bare at nå er det lykke og olje som gjelder. I den sammenhengen stiller Ousdal og stykket også spørsmål ved kunstens fortsatte relevans.

La så være at Mads Ousdal i denne (på premieren) dels improviserte og sterke nyskrevne monolog slår inn åpne dører, til den stadig oppblomstrende debatten om det norske publikums evigklappende begeistring, eller angående å bryte den såkalte «fjerde veggen» og henvende seg til publikum, men poenget hans står fast: Har teatret lenger noen betydning? Han legger hele sin tyngde som et barn av teatret på godt og vondt bak spørsmålet. Svaret etter å ha sett «Vildanden + En folkefiende = Enemy Of The Duck» er ubetinget ja. Sekvensen med Mads Ousdal Vs. Publikum er en av flere oppvisninger i publikumsmanipulasjon i et stykke som bevisst spriker og peker i alle sjangerretninger, som hyller, knuser, herjer og lefler med Ibsen både som person og dramatiker, og som er hylende morsomt når det virkelig tar av og hodepinende kjedsommelig når selvsagthetene trekker i langdrag.

Les også: Borkman i thrillerformat

Regissør Thorleifur Örn Arnarsson setter teatret i relieff mot samtiden i sin sammenvevende tolkning av Ibsens to skuespill ispedd store doser hjemmebrygget islandsk lava, det vil si brubyggende replikker, utagerende sekvenser og ord og uttrykk Ibsen aldri ville tatt i sin munn, langt mindre skrevet ned. Apropos, Ibsen skapte noen av litteraturhistoriens sterkeste og mest sammensatte kvinneroller. Arnarsson derimot, er ikke like skarpsynt i måten han framstiller kvinnene i stykket, men han setter seg fore å revolusjonere teateret som kunstform, og i små øyeblikk nærmer han seg. Hans Hedvig er nydelig, en barnlig, ukontrollerbar, hjertebristende skapning framstilt av Kjersti Tveterås. Hennes hjertegalopperende samspill med særlig Andrea Bræin Hovig som en labil Gina Ekdal bærer store deler av første akt.

Les også: Tatt av vreden

Sammen med kunstneren Sunneva Àsa Weisshappels kostymer og koreografi (filmen «Delicatessen» møter Tim Burton møter Björk) bringer han inn undringen over de surrealistiske sammenstillingene og de overdrevne illusjonene i kroppsspråk og lek med det fantasifulle. Som at det hele tiden er to Hedvig-er på scenen, den andre i Frøydis Armands skikkelse, som et mulig fata morgana på hva det kunne blitt av Hedvig, den altseende tross sviktende syn. Helheten er burlesk, grotesk og styggvakker, scenografien så osende av råteangrepet storhet at det lukter helt bak i foajeen. Den handlingsmettede konstruksjonen er storveis underholdende, opprivende og gripende trist, med store doser popkulturelle referanser og ekspressive virkemidler, ikke minst når Kai Remlov som en blomstrende gamle Ekdal i full drag i rampelyset mimer til nøkkellåten «I Am What I Am» fra «La Cage Aux Folles» - på islandsk! Film- og showreferansene er i det hele tatt mange. Sterkest er bindingen mellom nevnte «La Cage Aux Folles» tidlig i første akt og bruken av Arcade Fires «My Body Is A Cage» i siste. Ikke bare fordi begge handler om at nøkkelen til friheten i både den personlige og ytre revolusjonen sitter i sinnet, men fordi sistnevnte sang avdekker selve essensen i tilnærmingen til «Vildanden + En folkefiende = Enemy Of The Duck»:

«I’m standing on a stage

Of fear and self-doubt

It’s a hollow play

But they’ll clap anyway»

I lys av det gir det mening når en patetisk og lett bevegelig Hjalmar Ekdahl (Nader Khademi) siterer Forrest Gump eller når telefonen på scenen ringer enerverende lenge før folk har satt seg etter pausen, et overtydelig hint til Sergio Leones mesterverk «Once Upon A Time In America». Arnarsson har skapt sitt «Det var en gang i Norge», og selv om mye i stykket er «hult» ligger den virkelige overraskelsen i manus. Hvordan de to teaterstykkene skrevet med to års mellomrom sømløst lar seg forene i spennet mellom «Vildanden»s intime, hjemlige og tragiske blår, og «En folkefiende»s utadrettede, mediekritiske og samfunnsdebatterende tematikk. Skiftene føles så naturlige at man knapt rekker å tenke før man har trådt inn i en nytt stykke og i en ny akt. «En folkefiende»s opprinnelige forgiftede kurbadvann er i denne oppsetningen blitt til lekkasjer på oljerørene som har gjort den lille byen styrtrik, mens de ulike hovedpersonene i «En folkefiende» er blitt podet inn i Werle- og Ekdal-familiene, med unntak av «samfunnstoppene» Biling (Lasse Lindtner), Aslaksen (Anders Mordal) og redaktør Hovstad (Terje Strømdahl).

Les også: Regn med suksess

De slående visuelle grepene med trillrunde fettmasker, draktene som framstiller byens beste borgere som groteske, patetiske, dyriske kjøttberg, blir sammen med de imponerende kulissene et bilde på hvordan overfloden og vellykketheten gjør innbyggerne til monstrøse, dilettantiske sprellemenn – i ett tilfelle bokstavelig talt. I en annen del av stykkesammensmeltingen framstilles familien Ekdal som en dysfunksjonell, degenerert familie som lever under et fantasiloft med ikke bare en villand, men også enhjørninger og andre fabelvesener. Det er sammenbrudd av skrik, latter og politisk handlingslammelse, alt mens Arnarssons versjonen av Gregers Werle går rundt som et hettegenserkledd sannhetsvitne i olabukser og t-skjorte, som den eneste normalt kledde i et villnis av barokke overdrivelser. Det vil si før han blir en reddende engel med vingene på snei. For ikke glemme at Kai Remlov i det som er hans avskjedsforestilling åpenbart har fått lov å boltre seg på kostymelagret. I drag og med morgenkåpe, ulastelig i dress og parykker eller i habitten av en halvnaken, overdådig narr som siterer Shakespeare. Rett og slett nydelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stykkets vesentlighet ligger likevel i øvelsen av å klone Ibsen med Ibsen, og hva det tilfører den politiske brodden. Den stikker uten nåde, og den populistiske talen fra Peter Werle – stykkets hybrid av grosserer Werle og Peter Stockmann, haiaktig spilt av Eindride Eidsvold – kunne passet de fleste politiske partier, være seg De grønne, Høyre eller Arbeiderpartiet. Alle som lover at nettopp de skal sørge for verdens beste og grønneste samfunn å leve i – «om ikke vi blir løyet om». Klimaløftene er den moderne oljenasjonens svar på gull og grønne skoger. Svaret får Werle og vi fra Ousdal, som spiller dels den sannhetssøkende fantasten Gregers Werle. «Folk flest tar alltid feil» er Ousdals vri over «den kompakte majoritet», som et ekko av Arbeiderbladet/Dagsavisens nå avdøde redaktør Steinar Hanssons hjertesukk da Frp fløy på meningsmålingene i 2000. «Hvor reaksjonære og selvsentrerte går det an å bli», skrev Hansson om oss nordmenn på kommentarplass, og la til det berømmelige ønsket om å kunne skifte ut folket ved neste valg. På Nationaltheatrets scene et par tiår senere står en sammenrasket Gregers Werle og sier det samme. Det er like provoserende i dag. Og vi klapper fortsatt.

Les også: Demonritt gjennom natten