5
TEATER
«Songfuglen»
av Jan Roar Leikvoll
Dramatisert av Demian Vitanza
Regi: Peer Perez Øyan
Med: Frank Kjosås, Gjertrud Jynge, Kjersti Dalseide, Ellen Birgitte Winther, Renate Reinsve, Trini Lund, Anne Ryg, Hilde Olausson, Niklas Gundersen
Forfatteren Jan Roar Leikvoll døde så altfor tidlig i 2014, men etterlot seg et både spesielt og fremragende forfatterskap. Det har til nå ikke har vært lest av de mange. Men i fjor dukket det bl.a. opp en pop-up bokhandel i Bergen som kun solgte Leikvolls romaner, noe som bidro til å gjøre forfatterskapet tilgjengelig for et bredere publikum. Nå har dessuten Det Norske Teatret gått hen og laget teater av Leikvolls siste roman Songfuglen (2013). Og det har blitt en teateropplevelse av de sjeldne.
I en by fullstendig styrt av kvinner lever gutten Jakoba, forkledd som jente. Menn er bannlyst i byen, de er udyr, fordrevet ut i skogen. Menn og kvinner ligger i en evig krig. Men snart skal Jakoba også bli mann. Og hva gjør han da? Universet i Songfuglen er så egenartet at det er vanskelig å sammenligne med noe. Karakterene er mennesker, men er samtidig ikke det. De bor i en by, men hvor ligger den? Det er og har vært krig, men hva handler den om? Romanen viser oss situasjoner som både virker kjente og samtidig veldig fremmede. Man kan innvende mot romanen at nettopp fremmedgjøringen tar brodden av temaer som angår oss som mennesker, som kjønnsproblematikk, identitet og opprør mot totalitære samfunn. Her er det mindre erkjennelse, mer opplevelse. Men åh, den opplevelsen – ja, den er stygg og vakker i en henrivende blanding. Og på Det Norske Teatret ivaretas den på aller beste måte. Det er sjelden å se en adaptasjon som klarer å formidle grunnstemningen i den opprinnelige teksten så godt.
Mens romanen oppleves som en slags tilstandsskildring der den konkrete handlingen er neddempet, henter iscenesettelsen fram nettopp de konkrete hendelsene og tydeliggjør dem for oss. Frank Kjosås som Jakoba formidler teksten med styrke og sårbarhet og tegner en karakter som vi føler med og for. Hans samspill med Kjersti Dalseide som kjempesøte Veslejenta og Gjertrud Jynge som den uutgrunnelige sanglæreren Malinovskaja, skaper sceneøyeblikk som rører og som makter å trenge inn til det menneskelige der romanen ikke gjør det. Det styggvakre gjenspeiles i scenografi og kostymer, og det å gjenskape Leikvolls ikke altfor visuelle univers i så klare scenebilder som her, og fortsatt ikke miste den Leikvollske følelsen, er beundringsverdig.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det eneste skåret i teatergleden må være de musikalske valgene som er gjort. Sandra Kolstad har skapt noen vakre melodier til tekster av Petter Winther og Demian Vitanza (som også har dramatisert romanteksten). Men disse sangene ligner altfor mye på musikalnumre. Selv om Frank Kjosås nærmest tar pusten fra en med sin kontratenor, og selv om musikken skaper et fint rom omkring Leikvolls tekst, så synes jeg denne touchen av musikal bare er veldig, veldig feil. Winther/Vitanzas noe flate tekster skaper også en grell kontrast til Leikvolls solide språklige uttrykk som bærer forestillingen for øvrig. Men i bunn og grunn synes jeg dette er teater på toppnivå, og selvsagt skal romanteksten ha den største æren for det. For er det i det hele tatt mulig å lage noe dårlig med utgangspunkt i en så sterk roman som Songfuglen? Jeg vil påstå nei. Det er svært sjelden jeg deltar i en stående applaus. Men denne gangen ble det gjort uten et snev av tvil.