Kultur

Pedro og kvinnene

Spanske Pedro Almodóvar kom til Cannes for å feire sin film nummer 20. Han lar ikke avsløringene i Panama Papers legge en demper på festen.

Bilde 1 av 2

CANNES (Dagsavisen): Med «Julieta» har den spanske legenden laget tjue filmer, alle sammen med broren Augustin i kulissene. Men lanseringen nylig i hjemlandet ble fullstendig overskygget av at navnene Pedro og Augustin Almodóvar ble funnet i Panama Papers-lekkasjene.

Pedro Almodóvar selv kansellerte alle intervjuer og varslet på et tidspunkt også at han ikke ville møte pressen i Cannes. Det måtte han siden filmen er med i hovedkonkurransen og konkurrerer om Gullpalmen kommende helg. Det eneste han tidligere har sagt om at navnet har dukket opp som en del av lekkasjene om skatteparadiser, er at han tar hele ansvaret for det som måtte avdekkes i forbindelse med funnene, som indikerer at brødrene var registrert med et selskap på De britiske Jomfruøyer tidlig på 1990-tallet. I Cannes bagatelliserer han betydningen av det.

– Hvis Panama Papers var en film ville ikke engang navnene våre stå på rulleteksten. Vi er statister i sammenhengen, men spansk presse har framstilt det som om vi spiller hovedrollene. Vi vet ikke engang hva dette egentlig handler om fordi saken ikke er blitt ordentlig etterforsket ennå, sier Pedro Almodóvar, og legger til at siden saken ikke stopper folk fra å se filmen i Cannes, håper han det ikke vil stoppe andre fra å se den heller.

Les kommentar: Fra beundring til buing i Cannes (Mode Stenkjer)

Kvinnens blikk

«Julieta» er en film som følger mange tradisjonelle Almodóvar-spor, ikke minst gjennom hvordan den projiserer verden gjennom kvinnenes blikk. Julieta i filmen blir spilt av Adriana Ugarte og Emma Suárez, henholdsvis om den yngre og den eldre kvinnen som bærer på ikke bare én, men to store sorger i sitt liv.

Det er også en intelligent film, full av referanser til litteratur, film og kunst, og er i seg selv bygget på tre av historiene til den canadiske forfatteren og nobelprisvinneren Alice Munro. Men kun scenene som finner sted på et tog vil virke gjenkjennes.

– Jeg er ikke så tro mot de historiene jeg velger å bruke. Alt det som er med i filmen er mine tanker. Jeg har alltid ønsket å lage en film som foregikk på et tog, og den ene av historiene i samlingen «Runaway» gjør det, sier Almodóvar, som er dypt fascinert av Munros noveller.

– Man kan sammenligne Munros historier med den samme mystikken som er i Hitchcocks «Strangers On A Train». Munro var en husmor, og det er på mange vis jeg også. Hun hadde fire barn og et hus og ta seg av, og mens hun gjorde det tenkte hun hele tiden på det hun skulle skrive. Når hun så fikk satt seg ned etter at arbeidet var gjort var historiene ferdige.

Kvinnene har alltid spilt den største rollen i Pedro Almodóvars liv og filmer, enten de er «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd», går i «Høye hæler» eller heter «Kika», «Alt om min mor» eller «Volver».

– Jeg identifiserer meg med alle figurene i filmene mine, på godt og vondt. Det er også en klar linje fra min egen mor til kvinnene som spiller mødre i filmene mine. Mine filmer er fulle av kjempende, sterke kvinner, men Julieta er nok den veikeste av dem, en kvinne hvis tragedier har tappet henne for krefter. Men jeg returnerer alltid til det stedet jeg ikke vil forlate, og det er i universet av kvinner, sier Pedro Almodóvar.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tynges av alder

Det er også en film om sorg, om savn og lengsel, og som alltid en svært fargerik film der kjolene er blistrende røde, blåfargene dype og skyggene fulle av fargespill.

– Jeg vokste opp med en mor som alltid gikk i svart, både fordi hun sørget og fordi det var tradisjon. Faktisk begynte hun å gå i svart allerede som treåring, og jeg tror at min bruk av farger er et slags opprør og faktisk et sinne mot den horrible svarte fargen. Det er selvsagt fantastisk og glamorøst med svart hvis det er snakk om kjoler på den røde løperen, men for et barn er det å vokse opp blant svartkledde en forbannelse, sier Almodóvar, som er blitt 66 år siden da og en del av den eldre generasjonen filmskapere i Cannes.

– I denne filmen er nok hjertet mitt nærmere den modne delen av Julieta. Jeg føler meg ikke gammel, men jeg sier som Philip Roth, alder er ikke en sykdom, det er en massakre. Slik ser jeg på tiden som går, og jeg kunne ikke laget denne filmen før nå når jeg har passert 60 år. Jeg er ikke nostalgiker, men savner ungdommen og ikke minst de årene da jeg var ung. Jeg savner 1980-årene, sukker den spanske regissøren som var kjent som den flamboyante, opprørske kunstneren som satte Madrid på hodet både gjennom filmene og sin tilstedeværelse. Han mener den unge Julieta representerer den friheten og eventyrlysten som preget de som var unge på 80-tallet, også regissøren selv.

– Det var et trist og kjedelig valg da jeg ble tvunget til å velge helsen for å kunne fortsette å arbeide, innrømmer han.

Les portrett med Anders Danielsen Lie: En mann for Cannes.