Kultur

Venstresidas søte, gamle gubber

Partiene mener den perfekte kandidat er en kjekk, karismatisk og veltalende mann i tredveåra. Men velgerne velger motsatt.

Tegning: Siri Dokken

Tegning: Siri Dokken

Bernie Sanders er en amerikansk utgave av Erling Folkvord. Sammenlikningen er ikke min, den er Aftenpostens Frank Rossavik sin. Jeg tror ikke han mente det som en kompliment. Begge er jo gamle, rare gubber som, ifølge Rossavik, får respekt for sin integritet, men mangler karisma. Det rare er jo at Bernie Sanders er den internasjonale venstresidas eneste virkelig store helt om dagen. Vent litt! Eneste? Neida, det samme kan sies om engelske Jeremy Corbyn, lederen i Labour!

Corbyn og Sanders er de to store heltene, i den vestlige, opposisjonelle venstresida. Ingen av dem var akseptert av sine respektive partier. Ingen av dem regnes som veldig karismatiske, kjekke eller veltalende. Likevel er det de to som trekker unge venstresidevelgere til valgurnene.

Det er pussig. Hadde du spurt kommunikasjonsavdelinga i et hvilket som helst parti, hadde de skriki tilbake: NEI! Det vi trenger er folk som vinner debatter, uten gamle kommunist-skjeletter i skapet. Vi trenger folk som snakker ungdommens språk, som er på Snapchat, som går i fine dresser. Partiene på venstresida vil helst ha kandidater som kunne vært frontfigurer i forsikrings-reklame.

Velgerne, derimot, vil helst ha kandidater som bare såvidt ikke fikk gal professor-rollen i Tilbake til Fremtiden-filmene.

Og det er jo ikke bare i partiene vi foretrekker gamle, hvite, rare menn. Vi elsker Drillo. Vi hyller Chomsky. Vi løper til kinoene hver gang Michael Moore leverer noe som helst (ok, han er ikke SÅ gammel, men en rar gubbe, det er han!) Per Fugelli. Knut Nærum (ikke egentlig så gammel heller, men gjør sitt beste). Mads Gilbert. Jon Michelet. Kåre Willoch (ok, ikke på noen måter venstreside, men venstresida liker han likevel). Dag Solstad.

Og i Norge, hvem har fått til å bygge våre ytterste venstrepartier fra tullepartier til partier med (i hvert fall litt) innflytelse? Erling Folkvord. Og Hanna Kvanmo.

Tilfellet Kvanmo er ekstra interessant, for hun bryter mønsteret, med å være kvinne. Vi kan være så feministiske vi bare vil i partiprogrammene, men hvor mange internasjonale ledestjerner har egentlig venstresida som er kvinner? Naomi Klein og Hermine Grang?

(Jeg skjønner at dette er livsfarlig å skrive. Mine mer beleste lesere kommer sikkert til å sende meg illsinte mailer om flinke ledestjerne-kvinner som gjør mine ord til skamme. Enhedslistens Johanne Schmidt-Nielsen, for eksempel. Eller den indiske forfatter og aktivist Arundhati Roy. Men jeg tror kanskje det er et poeng her et sted, likevel.)

Hvorfor er det sånn? Hvorfor trekkes vi mot de eldre, kunnskapsrike gubbene? Kan det være fordi de innehar en eller annen obskur kvalitet som ikke synes på PR-konsulentenes sjekkliste? Kanskje det ikke er alderen vi tenner på, men at fellesnevneren er at de har lange karrierer bak seg som politikere man kan stole på? Kanskje venstresidevelgerne rett og slett er så intelligente at de stemmer på de folka som gjennom mange år har vist seg å mene fornuftige ting, uten å hoppe på første og beste reality-show eller oppslag i pressa?

«Du må gjøre deg mer folkelig», sier sikkert PR-konsulenten, mens hen anbefaler en ung politiker å stille opp i VG Helg, med et varmt og nært portrettintervju som viser lykkelige barn, en kledelig rampete oppdrager, et ryddig og gjennomsnittlig hjem og en platesamling som utstudert kombinerer det folkelige med det kritiker-korrekte.

Men spør Bernie Sanders om sånt og han vil sikkert si et nokså kontant nei; han har jo allerede avtalt tre møter med lokale fagforeninger den dagen. Spør Jeremy Corbyn, og han vil ikke høre telefonen ringe; han er midt i en antikrigs-demonstrasjon. Og mange husker det vakre øyeblikket da Egil Roger Olsen på folkelig vis ble spurt om han kunne gi Fredriksstad Blad et portrettintervju i forbindelse med 70-årsdagen. Svaret på SMS-en han returnerte ble trykket på forsida: «Nei. Olsen»

Det er sånne venstresidevelgere liker. Folk med knallhardt faglig grunnlag for egne meninger, som ikke bryr seg om kjendiseri og annet ubetydelig fjas. Men kanskje er det noe urettferdig med det, også? Kanskje de gamle, rare gubbene utstråler kunnskapsrikdom og seriøsitet, men at det også finnes andre folk med de egenskapene? Som vi overser, fordi de ikke er gamle, rare gubber?

Dessuten kan jo ikke folk velge hvem de er. Ingen kan kreve av Audun Lysbakken eller Bjørnar Moxnes at de skal bli gamle, rare gubber for å trekke stemmer. Alt de kan er å håpe på å bli gamle, rare gubber en gang. Kanskje er deres gullalder flere tiår inn i framtida?

Verre er det med damene. De må jo gjennomgå nokså drastiske tiltak for å kunne leve opp til venstresideidealet og bli til rare menn i 60-åra. Så konklusjonen må heller bli at velgerne til ytre venstre må skjerpe seg. Det er moro med både Sanders og Corbyn. Politikken, og kanskje særlig venstresida, har veldig godt av å slippe til rare folk. Men også rare folk kommer i alle aldre og alle kjønn.

PS: Bare så det er nevnt: Ytre venstre har strengt tatt flere lederstjerner enn de nevnte gamle gubber. Spanske Pablo Iglesias Turrión i Podemos er en. De greske folkeforførere Alexis Tsipras og Yanis Varoufakis er to andre. Og så må vi jo ikke glemme Canadas statsminister Justin Trudeau. Det er med andre ord rom for flere. Kjekke menn i 30- og 40-åra har fortsatt en sjanse!