5
OPERA
«Elysium»
Av Rolf Wallin (musikk) og Mark Ravenhill (libretto)
Regi: David Poutney
Med Lina Johnson, Eli Kristin Hansveen, Hege Høisæter, Ketil Hugaas, Nils Harald Sødal, Inga L. Otterstad m.fl.
Operaorkesteret, dirigent Baldur Brönnimann
Den Norske Opera og Ballett
Komponisten og hans medsammensvorne, programmerer Simen Svale Skogsrud, har merket seg hvordan viktige sosiale og politiske endringer ble oppfattet som naturstridige og skremmende da de skjedde. Hva, spør de så, er naturstridig i vår liberale, vestlige verden i dag? Et av svarene er genteknologi og kunstig intelligens. På scenen i Bjørvika er de førti siste menneskene på jorden fanget på en sirkelformet, sølvfarget øy. De holdes i live av transhumane som lever på fastlandet. Disse siste har operert inn en chip under huden, deler en felles bevissthet og kan ikke lenger dø.
Slike teknologiske framtidsscenarier har lenge vært en del av Rolf Wallins arbeid. Kostymene til de transhumane – kroppsnære drakter med mangefargede elektriske blodbaner og skarpe, hvite lys på hode og fingre – leder tankene til verket «Yo» (1994), der komponisten spilte på sin egen kropp gjennom en spesiallaget kontrolldress. De formidler også et overskudd som bevisst eller ubevisst speiler en optimisme og en delekultur som ofte kjennetegner Skogsruds prosjekter.
Tittelen «Elysium» viser til et etterliv i gresk mytologi, dit utvalgte dødelige kan komme. Elysium nevnes også i teksten til Ludvig van Beethovens korsats i hans kjente niende symfoni fra 1824, «Ode til gleden». I Wallins opera er denne symfonien selve livsbetingelsen til de førti menneskene på øya. En gang i året framfører de den for de transhumane, for at sistnevnte skal kjenne og forstå sin egen historie. Til gjengjeld blir de holdt i live.
Rolf Wallins instrumentalmusikk er ofte bevegelig og med svært presise detaljer. I «Elysium» er orkestersatsen løsere sammensydd, langsommere og mer dvelende med flere linjer enn tydelige figurer. Fra komponistens side er det uttalt, han sier i programmet at han har valgt å skrive en mer tradisjonell, i betydningen historisk bevisst og i utvikling, men ikke konvensjonell musikk. Etter sigende skal årets Ultimafestival ha Beethoven som ett av sine omdreiningspunkt. Tradisjon er altså brennende aktuelt.
De lange orkesterlinjene løfter fram dramatiker Mark Ravenhills libretto. Den flyter lett, men siden komponisten allerede er så hensynsfull, kunne den tatt seg større friheter. I en tidlig talesekvens får vi etablert øya og en liten familie – en hustru, en ektemann, en sønn – samt en kreftsyk nabo, spilt og sunget av Hege Høisæter med et utsøkt musikalsk svartsinn og en fysisk tilnærming til rollen som brenner gjennom den litt kjølige, glossy scenografien. Måten denne rollefiguren døde på, tidlig i operaen, med flagget (eller armene) krokete til topps, var for min del med på å skape et savn etter mer menneskelighet som ble en viktig farge i hele forestillingen.
Alle solistene er sterke, med Lina Johnson som et naturlig midtpunkt. Eli Kristin Hansveens solo når hennes Kvinne har fjernet chipen og blitt rehumanisert, der hun synger «My voice is lonely», er også et sted der begrunnelsen for operaen som form manifesterer seg. Det lyder som om solistene både har arbeidet for og fått lov til å klinge forskjellig, både seg imellom og ulike steder i samme rolle, noe som gjør dem interessante å lytte til. Noen få steder er balansen mellom stemmer og orkester litt ujevn.
Ravenhill nedspiller de sterkeste vendepunktene rent dramatisk. Vi får vite at Hustruen og den transhumane Kvinnen er tiltrukket av hverandre, flere ganger før vi får høre og se det. Første gang ordet singularitet, de transhumanes felles, kroppsløse bevissthet, uttales, nesten hviskes det fram. Akkurat i grensesnittet mellom det utilstrekkelige språket og den framtida dette språket kommer til kort i å beskrive, kunne librettoen forsket enda mer. Om gigabyte er en enhet når det bare er førti mennesker igjen på jorden, er ikke sikkert.
Men verket gjør også troverdige språklige grep. De transhumane må lære seg å snakke menneskespråk. I deres eget språk finnes denne operaens kanskje aller fineste musikalske partier, der lyse elektroniske lyder blander seg med solistenes skinnende vokale konturer til uforutsigbare myriadiske klanger der det er vanskelig å skille de to lydkildene fra hverandre. For meg kunne disse tekstløse, åpne rommene vært enda større og lengre. Men «Elysium» står først og fremst igjen som levende, gjennomtenkt helhet.