PARIS (Dagsavisen): Han er «det skrekkelige barnet» i fransk film, en filmskaper som har gått sine egne veier inn på de skrå bredder ikke bare innen filmens verden, men også i menneskesinnet. Etter den ultravoldelige «Irreversible» med den beryktede voldtektsscenen og den hallusinerende dødsdansen «Into The Void», kommer Gaspar Noe nå med «Love», en film on et kjærlighetsforhold som går til hundene, og hvor eksplisitte sexscener har skapt forventet skandalebrus.
– Det er påfallende hvor langt fra 1970-tallet vi er kommet. Da var det nærmest legitimt å ha pornomagasiner liggende framme. I dag må brystvorter sensureres på sosiale medier som Instagram, og intimitet og nakenhet må gjemmes unna, sier Noe da Dagsavisen møter han i hjembyen Paris.
– Men et sted trekker vel du også en grense. Hvordan bestemmer du hvor den går?
– Kunst er uavhengig av grenser. Ser man på historiske malere og forfattere, så har ingen av dem tatt hensyn til sensur, og tar man utgangspunkt i seg selv som menneske, er det ikke en eneste scene i «Love» som oppleves sjokkerende. Jeg kan ikke ta hensyn til hvorvidt jeg sjokkerer en som har vokst opp i et strengt religiøst hjem eller en som er usikker på sin egen seksualitet. Det handler om å kunne vise de situasjonene i livet som framstår som verdifulle. Ikke dermed sagt at alt i denne filmen er selvopplevd. sier Gaspar Noe.
Les Dagsavisens anmeldelse av «Love»: Stivt om kjærlighet
Hanekes «Amor»
Detr er ikke vanskelig å trekke paralleller til Noes egen biografi fra hans yngre år. Filmens hovedperson er en filmstudent (Karl Glusman), mens hans store kjærlighet Elektra spilles av modellen Aomi Muyock. Det eksistensielle er som alltid nærværende hos Noe.
– Da jeg så Michael Hanekes «Amor» i Cannes var min egen mor i ferd med å dø. Hun visnet bort driftet inn i galskapen. Venner advarte meg mot å se «Amor» fordi kvinnen i Hanekes film gjennomgår akkurat den samme dødsprosessen og mente det ville bli for tøft for meg å se den samme døden på film. Men jeg tenker tvert imot. Det å måtte takle at en som står deg svært nær blir dement og dør, er et av de mest spesielle øyeblikkene jeg har hatt i livet. Samtidig er det å oppleve at gamle mennesker dør veldig universelt, sier Gaspar Noe, og peker på det irrasjonele ved at døden i likhet med «Love» fortsatt er tabu.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Russisk sensur
– Jeg kjenner mange som ikke har noe problemer med å se filmer som «Cannibal Holocaust», men som er livredde for å se «Amor». Døende foreldre blir for intimt og nært. Jeg ble slått over at ingen tidligere har behandlet den naturlige døden på en seriøs måte, sier Noe.
«Love» handler om livet, der sex spiller en stor rolle ved siden av den eksistensielle kjærlighetssorgen hovedpersonen gjennomgår. Det har gjort filmen spiselig for kinodistributører verden over, ikke bare her i Norge.
– Bare Russland har forbudt den. «Irreversible» ble vist i Russland uten problemer, men at «Love» forbys viser igjen at sex er farligere enn vold. En russisk kritiker hevdet til og med at «Love» var farligere enn Hitlers «Mein Kampf». Til og med i Ukraina viser de filmen på kino, men det handler nok om at de vil vise Russland at de er et fritt samfunn, sier Noe.
Dette skrev Dagsavisen da «Love» ble presentert i Cannes ifjor: Kjønn som ikke beveger
Privat intimitet
Det var opprinnelig meningen at samboerparet Vincent Cassell og Monica Bellucci, førstnevnte Frankrikes største stjerne, sistnevnte nylig sett som Bond-kvinne, skulle spille «Love»-paret. Det ville blitt en annen film, ifølge Noe.
– Vincent og Monica, som er et par i virkeligheten, ville nødig eksponert seg selv i situasjoner som kunne oppleves som deres eget sexliv. Dessuten er de berømte og lever med å være forfulgt av stalkere og innpåslitne fans. Skuespillerne i filmen er ikke kjærester i virkeligheten, og kan gå lenger i å utforske intimitet foran kamera enn Monica og Vincent ville gjort.
– De gjorde «Irreversible» sammen, det var ikke uproblematisk?
– «Irreversible» var et bevisst karrierevalg fra begge, og et modig et. Selv om volden er simulert i filmen, krevde det store anstrengelser fra skuespillerne. De ønsker ikke å eksponere sin private intimitet, men har ingen problemer med å eksponere seg selv i avskyelige og sjokkerende scener. At de er nakne i sluttscenene av «Irreversible» har ingen ting med det å gjøre, sier Noe, som mener det er kameraet, og ikke publikum som tar rollen som kikker i tilfellet «Love».
– Jeg retter kameraet mot situasjoner som av kommersielle årsaker sjelden blir vist på film. Regissører generelt ønsker sikkert å filme disse aspektene ved livet, men de blir fortalt av filmstudioer og produsenter at hvis du viser dette så er det ingen som tør å distributere filmen. Derfor ender de fleste med å lage nok en film om et ran eller nok en komedie. Jeg ville lage denne filmen fordi den er nærmere livet slik jeg opplever det, enn det å rane banker, sier regissøren, som riktignok har strevd en årrekke med finansieringen.
– Vurderte du å gjøre som Lars Von Trier i «Nymphomaniac», å bruke pornoskuespillere i sexscenene og manipulere de inn på filmens virkelige skuespillere?
– Nei. Du kan jukse uten å bruke dobbeltgjengere. Selv om du fotoshopper sexscener med dobbeltgjengere inn på bildene av berømte skuespillere, så er og blir scenen en pornoscene. Det er veldig langt unna den intimiteten jeg ønsket å skape i «Love». I motsetning til Lars Von Triers «Nymphomaniac» handler ikke min film om seksuell dominans, men om kjærlighet, lidenskap og tap av lidenskap. Jeg ønsket å lage en film om det faktum at sex føles mye bedre når man er forelsket. Den beste måten å jukse til det på i film, er å bruke musikk. Slik ble musikken i filmen for meg like viktig som bildene jeg skapte gjennom kameralinsen.
Utfordringen var ikke bare å finne skuespillere som var villige til å følge Noes regi, men også tilrettelegging på filmsettet.
– Du må skape en intim atmosfære og en illusjon om det du ser på filmduken er ekte. Det er selvsagt ikke slik at skuespillere blir seksuelt opphisset på kommando med et kamerateam rundt seg. Jeg ville portrettere noe som er naturlig, og den enkleste måte å filme nakne mennesker troverdig på er ved å fjerne alle personer fra settet som ikke har et definert gjøremål der. Alle nakenscenene i filmen ble skutt kun med meg selv, fotografen og en kvinnelig regiassistent til stede, og vi så skuespillerne kun gjennom monitor. Den kvinnelige assistenten ble bindeleddet mellom oss og skuespillerne. Jeg passet på å ha så mange kvinnelige fagarbeidere som mulig på settet. Kvinneandelen på «Love» var rekordhøy, hele 45 prosent, gliser Noe.