Kultur

I migrantenes kjølvann

– Hva skjer når båtflyktninger er kommet trygt i land og over i en ny virkelighet? Regissør Jonas Carpignano leter etter svar i spillefilmen «Middelhavet».

Bilde 1 av 2

CANNES (Dagsavisen): – En ting er båtreisen, men så kommer etterdønningene, fastslår Jonas Carpignano, som har regissert den første spillefilmen som følger flyktningstrømmen fra det afrikanske kontinentet over Middelhavet til Europa, rettere sagt Rosarno helt sør i Italia.

Handlingen i «Middelhavet» er realistisk nok, basert på bruddstykker av flere flyktningers historier som så er vevd inn i hovedrolleinnehaver Koudous Seihons egne erfaringer som båtflyktning over farvannet der tusenvis har omkommet i forsøket på å nå Europa.

– Alt man ser i filmen har Koudos opplevd. Reisen og familiebakgrunnen er definitivt hans alene, sier Carpignano da Dagsavisen møter han i Cannes.

Nytt liv

Carpignano er halvt amerikaner og halvt italiener, og kom til kystbyen Rosarno i 2010 siden for å lage kortfilm om situasjonen der italienske ungdommer, trolig etter ordre fra den kalabrianske mafiaen, gikk løs på flyktninger og forårsaket store opptøyer. Under arbeidet traff han Koudos Seihon fra Burkina Faso, som da hadde kommet til Italia som båtflyktning via Algerie og Libya.

– Vi ble nære venner, og den ene historien og det ene vennskapet tok det andre. Så ja, jeg bor nå i landsbyen. Ideen om å dra dit en kort stund for å gjøre research ble begynnelsen på et nytt liv. Nå har vi kommet til et punkt hvor vi får gå å filme i fred. Det at vi er så synlige er vår fremste forsikring, sier regissøren, som kom til Italia fra produksjonen av filmen «Beasts Of The Southern Wild» i den amerikanske delstaten Louisiana. Carpignanos film er på samme vis som «Beasts ...» satt sammen av virkelige historier og personer funnet på stedet handlingen er lagt til.

– Du har valgt å følge en emigrant som bryter opp fra hjemstedet og familien av økonomiske og sosiale årsaker, og ikke på grunn av krig. Hvorfor det?

– Jeg ønsket å utforske hva det vil si å bryte med egne røtter. Når utgangspunktet ikke er en krigsherjet bakgrunn, er tiltrekningen til et håp om noe bedre en større drivkraft enn flukten i seg selv. Det er veldig lett å forstå at noen flykter om det står om livet, når bygninger bombes og familiemedlemmer tortureres. Da har du ikke noe valg. Noe helt annet er å bli tiltrukket av den globale masseemigreringen, hvor målet er jobb og et bedre liv, mener Carpignano.

Egoistisk

– Det å følge en person du ikke har bare sympati for på grunn av hans åpenbare egoistiske beveggrunner, gjorde det hele mer psykologisk interessant. Her har vi en fyr som forlater et lite barn for å livnære seg selv og forhåpentligvis familien, men han vil også gå drikke og danse når fredagen kommer, sier Carpignano, som i hovedhistoriens randsone har lagt inn brutaliteten i den inhumane smuglertrafikken, slaverutene og kapitaliseringen på mennesker i desperasjon og nød.

– Også i fredelige land som Burkina Faso er farene ved å legge ut på denne reisen godt kjent. De gjør det likevel?

– Selv om de grusomme bildene og historiene har nådd Burkina Faso, er mengden av positive Facebook-bilder overveldende, og de gir inntrykk av at du kan skape din egen framtid. Men bildene lyver. Når folk fra Burkina Faso eller andre land tar bilder av seg selv i Europa, for eksempel med en dyr motorsykkel og legger ut på Facebook, så er det en helt tilfeldig sykkel de har stilt seg opp ved. «Venner» de skåler med på en bar er antakelig noen de ikke kjenner i det hele tatt. Folk legger ikke ut slike bilder for bevisst å villede og lokke andre etter, men fordi Facebook først og fremst er et narsissistisk verktøy for å framheve seg selv. Bakgrunnen tatt i betraktning, er det helt forståelig mange migranter ønsker å framstå som mer suksessfylte enn de egentlig er. Og jeg har ikke problemer med å forstå frustrasjonen over å sitte i en fattig afrikansk landsby mens de ser på bilder av venner som tilsynelatende har lykkes. Og «kan han, så kan jeg».

Danser til Rihanna

– Filmen viser en side ved flyktningstrømmen man sjelden ser i den daglige nyhetsrapporteringen.

– Jeg ville lage en personlig film, men uten at den ble for sterkt bundet til en enkelt skjebne. Vi ville heller ikke foreslå svar på hvordan de massive utfordringene med migrasjonen skal løses, da hadde vi kjernen i problematikken av syne. Men hvis en historie vektlegger kun de miserable sidene så glemmer man at livet uansett ståsted inneholder mer enn det. Det å være på flukt innebærer ikke bare mørke, det er også øyeblikk av samvær og glede, hvor man ler, forteller historier og danser til Rihanna – alt det man gjør for å skape lysglimt i en ellers svært tung situasjon, sier Carpignano, og legger til: – En fellesnevner for dem som kjøper plass på en smuglerrute over Middelhavet er at de er i en håpløs situasjon. Men uansett skal det et utrolig mot til for å bryte opp fra det lille du har. Dette motet ønsker jeg å hylle, sier han.

– Hvor filmet du scenene fra smuglerrutene i grensetraktene Libya og Algerie?

– I Marokko. Men jeg dro til Libya for å samle informasjon, og gikk noenlunde den samme ruten fra den algeriske grensen som Koudos gjorde, for å forstå det han har vært gjennom. Da forelsket jeg meg i ørkenen og ønsket naturlig nok å filme der, men det var ikke mulig å få med skuespillerne. Kidnappinger og borgerkrigslignende utbrudd gjorde det for farlig.

– I «Middelhavet» vil du ikke komme med noen fasit på migrasjonsutfordringene, men siden du bor i Rosarno må du ha gjort deg noen tanker om det?

– Jeg har tenkt mye. Scenen i filmen hvor en fyr klasker en jente på rumpa og utløser slåsskamp, antyder noe av svaret. Dette skjedde i virkeligheten mens vi filmet. Vi la til scenen, og den virkelige jenta og fyren som kun var ute etter å lage kvalm gjentar den samme forkastelige hendelsen i filmen. Men etter å ha snakket sammen, kranglet, løst problemer og mye annet, så er man ikke lenger fremmede for hverandre. Nå er de til og med de to venner. Jeg tror på å gi flyktninger et menneskelig ansikt og skape dialog rundt kultur og væremåte. Det er det første skrittet i en naturlig integreringsprosess.

Mer fra Dagsavisen