Tre babyer og en mamma

HUSMORVIKAR: På 50-tallet var Solbjørg Slotvik husmorvikar hos familien Gulbrandsen da moren ble syk. Eldstedatteren Reidun hjelper til å servere kaffe til mor. Foto: NTB Scanpix

Om kort tid kommer SV til å fremme et forslag om såkalt «familievikar». Ordningen omtales som en moderne utgave av den gamle husmorvikaren, som ble avviklet for mange år siden. Slik ordningen er tenkt, vil den løse svært store problemer for en veldig liten gruppe. Men debatten bærer ikke preg av det. I stedet får man inntrykk av at SV i et anfall av vettløs populisme ønsker å lage en offentlig ordning som skal avlaste det store grosset av norske småbarnsforeldre.

På bloggen sin har Høyres Heidi Nordby Lunde harselert med forslaget under tittelen «Kommunal Mary Poppins?». Lunde synes å mene at forslaget er et bidrag i kampen for «å gjenopprette et robust, velfungerende patriarki».

Samfunnsdebattant og Kvinne­guiden-redaktør Susanne Kaluza gjør seg lignende tanker. «Det hadde selvsagt vært veldig digg, men andre ting er mer relevant enn at tre voksne skal bli betalt av staten for å passe på en baby», mener hun, og foreslår lengre sykehusopphold etter fødsel og utvidet pappaperm i stedet. «Det er også viktig å senke kravene i hjemmet, og tillate seg at det er litt skittent, og tørre å be om at besøket tar med middag. Man må tåle litt fiskepinnemiddager».

For de aller fleste som får barn, er det heldigvis ikke en opplevelse som går på helsa løs. Visst kan det være slitsomt med våkenetter, brystspreng, bleieskift og skriking. Men det er normalt. En del av kontrakten man inngår når man velger å sette et liv til verden, er å passe på det livet, fullt og helt, også når det er vanvittig slitsomt. For vanlige familier med vanlige småbarn er ordningene med foreldrepermisjon og barnehage mer enn gode nok tilbud til at vi kan klare puslespillet med jobb, unger og hverdagen sånn noenlunde. Særlig hvis vi tåler litt møkk og fiskepinner.

Forslaget om familievikar er ikke ment for slike familier. Tanken er ikke at det skal innføres en slags statlig au-pair-ordning. Tilbudet er ment som livsnødvendig hjelp for dem som av en eller annen grunn kommer i en krisesituasjon. Det er ikke så mange av disse familiene, men det ville betydd et hav av forskjell for dem dersom de ble sett bedre av hjelpeapparatet.

Selv om familier som kommer i situasjoner vi andre knapt kan fatte har en lovpålagt rett til hjelp, opplever altfor mange av dem at det er en enorm forskjell på virkeligheten og det de skulle ha fått. Dette gjelder foreldre som får et barn med sterkt nedsatt funksjonsevne, familier som får trillinger eller firlinger, enslige forsørgere med flere svært små barn som blir syke – og så videre. De kunne levd på fiskepinner i et gjennomført skittent og rotete hjem, og fortsatt opplevd at verken kreftene eller tida strakk til.

29 år gamle Marianne Moen fra Elverum er et sånt eksempel. For bare et par år siden så livet perfekt ut: Hun og mannen hadde et tvillingpar på ti måneder, og hun var på vei med barn nummer tre. Så døde mannen. Som enke med tre bleiebarn var livet tøft nok. Da hun brakk beinet ble det umulig. Det skal ikke store fantasien til for å forstå at hun måtte få hjelp – raskt. i stedet opplevde hun stengte dører og et langsomt kvernende byråkrati. Til Nettavisen har hun fortalt at hun ringte barnevernet, nav, tjenestekontoret, frivilligsentralen, ordføreren og rådmannen. Barnevernet kunne ha hjulpet henne hvis hun hadde hatt psykiske problemer. Til slutt fikk hun hjelp tre timer i uka. Det var opplagt for lite, og hun ble oppfordret til å anke. Hva som var tanken bak dette, er litt vanskelig å forstå. Det hjelper ikke å vente på en ankebehandling når man går på krykker med ansvar for tre små barn, hver dag.

Andre foreldre i en vanskelig situasjon kan fortelle lignende historier. Mariann Christensen er mor til trillinger. Da mannen hennes havnet på sykehus, måtte hun ta seg av de tre spedbarna alene. Fra sju om morgenen til halv fire om natta. Hun fikk tilbud om hjelp – to timer hver dag.

Offentlig støtte skal selvsagt ikke være noe som kommer rekende på en fjøl uten at behovet er kartlagt. Men i noen sjeldne tilfeller har ikke familien tid til å vente på saksbehandlingen. Da må det være rom for å kutte noen svinger – komme med akutthjelpen først, og heller ta papirarbeidet etterpå.

En ordning med familievikar vil bety svært mye for dem det gjelder. I tillegg vil det gi offentlige ansatte en mulighet til å bruke hodet i situasjoner der de aller fleste av dem nok kunne ha god lyst til det, men der systemet hindrer dem i det. Forslaget om familievikar fortjener en saklig debatt og behandling i Stortinget. Skjer det, vil det være umulig ikke å vedta det.