Tredje desember døde Scott Weiland, tidligere vokalist i det kjente rockebandet Stone Temple Pilots. Weiland var notorisk kjent for sitt rusmisbruk og medfølgende utagerende sceneopptredener. Det var en integrert del av myten om ham, en stor del av hans persona som rockestjerne, slik tilfellet er for mange artister. Også norske.
I den anledning skrev Ida Maria Børli Sivertsen, bedre kjent som artisten Ida Maria, en krass kronikk i Aftenposten. Der tar hun oppgjør med både musikkbransjens og fansens villighet til å glorifisere musikeres rusmisbruk. Ida Maria ble selv rockestjerne, tilsynelatende over natta, i 2007. Hun fikk internasjonale hits med blant annet «Oh my god» i 2007 og «I like you so much better when you’re naked» i 2008. I samme periode var hun mer eller mindre sammenhengende på turné i Norge, England og USA, fulgt av et plateselskap, pressekorps og apparat som ifølge henne selv velvillig la ut for hennes stadig tiltakende alkoholisme. Representanter fra den norske platebransjen sier til Aftenposten at de ikke kjenner seg igjen i Ida Marias fremstilling an bransjen. Uansett, i en alder av 24 hadde Ida Maria ødelagt kroppen, måtte «pensjonere» seg og flytte hjem til Norge. Det tok flere år etter det før hun fikk alkoholkonsumet under kontroll.
Poenget til Ida Maria er ikke bare å problematisere at hennes amerikanske plateselskap mer eller mindre ukritisk lot henne gå til grunne, at de til og med la til rette for det, ifølge kronikken. Men hun vil også vise at hun nå, som tørrlagt alkoholiker, føler seg minst like kreativ, inspirert og drevet som da hun drakk. Det er en viktig stemme. En av de kanskje største kunstnermytene i kreative yrker, være seg bildekunst, litteratur eller musikk, er at rus er utslagsgivende for stor inspirasjon. Det er selvsagt galt. At rus har positive effekter på skaperevnen er noe man unektelig må anerkjenne. Kanskje tviler en på egne evner og trenger rus for å bryte ned barrierer for å få ord eller noter ned på et ark. Men det er ikke rusen som skaper. Det er mennesket.
Det er en kjent sak at offentligheten romantiserer rusmisbruket til stjerner. Men særlig når det kommer til norske stjerner snakkes det sjelden høyt om nedsiden ved det. Selv om det ikke er mangel på verken forfattere, kunstnere eller musikere her hjemme som sliter med egne rusbøyger. Kanskje har det noe med våre pietistiske bonderøtter å gjøre? Det kan virke som om folk av og til tror rus smitter umiddelbart dersom man erkjenner at det florerer, særlig blant ressurssterke idoler. Selvsagt finnes det en og annen gutt og jente som søker seg mot rockedrømmen på grunn av den tilsynelatende frie livsstilen som følger med. Og det skyldes nok nettopp vår evinnelige evne til å romantisere heller enn å snakke faktuelt om hvilken byrde et rusproblem faktisk er for personen som har det. Og for de pårørende rundt. I kjølvannet av Weimans død skrev hans ekskone og mor til hans to barn, Mary Weiland, et essay i Rolling Stones Magazine der hun ba folk slutte å glorifisere hennes eksmann som utagerende rockestjerne, men heller se ham for den triste historien han var: «På et punkt må noen ta ansvar og si, ja, dette kommer til å skje igjen – fordi vi som samfunn nesten oppfordrer til det. Vi leser grusomme konsertanmeldelser, ser videoer av artister som faller sammen, som ikke klarer å huske sine egne tekster selv om de ruller på en teleprompter rett foran dem. Vi fortsetter å kjøpe produktene deres, fordi det som faktisk hører til et sykehus i dag anses som kunst».
Flere av disse scenene er overførbare til Ida Marias og flere andre norske artisters yrkesliv. Like fullt blir mange artister fremdeles møtt med skepsis når de kommer tørrlagt tilbake til rockekarrierene sine. Publikum tørster etter en ekstrem tilværelse å drømme seg inn i, uten å ta byrden av livsstilen selv. Rockstjerner skal være grenseoverskridende, ukontrollerbare størrelser, ser vi for oss. Ida Maria skal derfor ha stor honnør for å menneskeliggjøre seg selv og sine kolleger og for å minne oss på at det er de som betaler prisen for vår hverdagseskapisme.