Hva er en gudstjeneste?
Dette er Den norske kirkes egen definisjon av hva en gudstjeneste er:
«Gudstjenesten er det viktigste møtestedet for kristne. Den er stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse. Den er et sted der mennesker møter hverandre, og sammen trer frem for Gud.» (Kilde: kirken.no)
Skolen er ikke møtested for kristne – den er møtested for alle elever, uavhengig av livssynsbakgrunn. Langt fra alle deler troen på gud og Jesu oppstandelse. Å skulle «tre fram for» en gud man ikke tror på, blir dermed også vanskelig. Alle gudstjenester – også tilrettelagte skolegudstjenester – har en liturgi, eller altså regler for hva gudstjenesten som et minimum skal inneholde. Denne liturgien og fortellingene som fortelles – med et subjektivt innenfra-perspektiv – er ikke forenlig med at skolen er en kunnskapsinstitusjon for alle og ikke en menighet for de troende.
Uansett hvor sterkt eller svakt, mye eller lite man selv tror, kan man ikke se bort fra hvordan Kirken selv definerer sine egne gudstjenester. Man kan ta lett på det for sin egen del og ikke bry seg noe om at det egentlig er dette som er en gudstjeneste. Men man kan ikke forvente, og langt mindre kreve, at andre skal ta like lett på det. For noen av oss betyr faktisk gudstjenesten noe, og vi tar innover oss innholdet i den og betydningen av den, enten vi tror eller ikke. For de av oss som ikke tror, er det dypt problematisk å skulle være med på, og det er problematisk at det skal være noe barn må ta stilling til eller sorteres etter.
Å lære om gudstjenester er noe annet – det hører (K)RLE-faget til og er akkurat like viktig og interessant som å skulle lære for eksempel at mange muslimer går til fredagsbønn i moskeen og at man da tar av seg på føttene, vasker seg, og at bønnen utføres etter spesielle regler. Det er helt uproblematisk å skulle lære om religion. Men å skulle være med på utøvelse av en gitt religion, er svært problematisk.
Gudstjenester i skoletiden er diskriminerende
Skolegudstjenester er en prioritering av ett livssyn (det kristne) fremfor alle de andre. Ettersom skolen er en fellesarena, er dette ugreit. Tradisjon eller ikke, diskriminering kan ikke aksepteres i en skole for alle. Det handler om menneskerettigheter og det handler om prinsipper.
Dårlige tradisjoner bør ikke få fortsette på fellesarenaer som skolen. Tidligere slo både foreldre og lærere barn. Det var tradisjon - det var slik man oppdro barn. Men vi har slutta med det. Tidligere hadde vi også forskjellige skolefag for gutter og jenter. Det var tradisjon det også. Jentene skulle være hjemme når de ble voksne – de måtte ha håndarbeid og husstell. Guttene hadde sløyd og mer undervisning i teoretiske fag. Nå får alle de samme mulighetene. Slik er det med gudstjenestene også. De er en forskjellsbehandling som sier noe om hva som er «riktig» og «akseptert» og hva man bør være en del av, og det er ikke skolens jobb å si noe om når det kommer til tro.
Og nei, det spiller ingen rolle hvor stor andel av befolkninga som er medlem av Kirken. Menneskerettighetene finnes for å beskytte enkeltindivider – ikke for at flertallet skal kunne bestemme over minoritetsgrupper.
«Gudstjenester er så koselige!»
At noen synes skolegudstjenester er «koselige», er egentlig irrelevant. Det er fullstendig subjektivt. En annen sak er at det står for meg som underlig at man kan synes det er koselig med en samling som andre føler seg ekskludert av eller føler sterkt ubehag ved å delta på, eller at man synes det er koselig når ikke alle er med. Dessuten representerer gudstjenester en fornekting av vitenskap, historie, fakta og sunn fornuft. Det er ikke noe skolen burde fremme under påskudd av at det er «koselig». Og viktigst: Det kan ikke være sånn at fordi noen synes en tradisjon er koselig skal andre måtte tvinges til å delta, ev. akseptere å bli skilt fra klassevennene sine for å delta på mer eller mindre annenrangs alternativer. For det varierer nemlig stort over det ganske land hva som er alternativet for dem som ikke skal på gudstjenesten. Mange barn og ungdommer synes heller ikke det er så hyggelig å skulle være igjen på skolen når de andre går til kirka. Noen blir derfor med likevel, bare for å få være en del av fellesskapet. Og det oppleves ikke nødvendigvis bare «koselig» for dem det gjelder.
Mange foreldre og foresatte opplever også at det blir en umulig skvis mellom hensynet til barnets ønske om å tilhøre fellesskapet og ikke skille seg ut, og egne tanker rundt hva en selv mener er riktig og viktig. Det er heller ikke spesielt «koselig».
At gudstjenester ikke nødvendigvis er «koselige» gjelder forresten også lærerne. Ikke alle lærere synes det er greit at det å skulle delta på gudstjeneste er del av stillingsbeskrivelsen. At kunnskapsministeren nylig har sagt at lærere kan tvinges til å delta, og således ikke har de samme menneskerettighetene som resten av befolkningen, har ikke gjort saken noe bedre.
«Hva er dere så redde for?»
Noen av oss mener faktisk at det har en negativ påvirkning å skulle gå på gudstjeneste i skoletiden – negativt faglig, sosialt, prinsipielt, og personlig. Men vi kan jo snu spørsmålet på hodet: Dere som kjemper så hardt for å beholde skolegudstjenestene, hva er det dere er så redde for hvis de forsvinner?
Er dere redde folk at folk slutter å gå i kirka? I så fall er det ikke så viktig for folk. Kun ca. 11 % av befolkninga går på gudstjeneste på julaften, og ca. 6 % en gang i måneden eller oftere ellers i året (tall fra SSB, 2011). Det viser at det allerede er en aktivitet folk flest ikke synes er spesielt viktig. Hvis det som skal til for å få folk til å gå i kirka er at skolen går samla i flokk og følge i skoletiden, har både Kirken og dens medlemmer et problem med engasjementet. Men det er ikke skolens ansvar.
Er dere redde for at folk slutter å tro? Det er vel i så fall noe Kirken og dere selv må ta ansvar for. Den norske kirke får hundrevis av millioner hvert år for å drive trosopplæring, så fravær av tro må i så fall Kirken ta på sin kappe. Hvis du vil at barnet ditt skal tro på det Kirken står for, må du selv ta ansvaret for at barnet ditt blir lært opp i troen. (Har du døpt barnet ditt, har du faktisk også lovet Kirken å gjøre nettopp det.) Opplæring om tro er skolens jobb. Opplæring i tro er Kirkens gebet.
Er dere redde for at gudstjenestetradisjonen forsvinner? Da må dere kanskje ta dere på tak selv og bidra til å holde tradisjonen i hevd. Uansett hvor man bor her i landet, er det en kirke innen rimelig nærhet – kommunene er nemlig pålagt å bygge og vedlikeholde kirker, så lang reisevei har man ikke hvis man synes at poden bør få oppleve gudstjenester. Det holdes gudstjeneste hver søndag samt flere ganger hver jul, påske og pinse, i tillegg til bots- og bededag, allehelgensdag, jonsok, olsok, og diverse andre spesielle dager. Så dere har mange muligheter. De fleste av disse dagene er også offentlige fridager, så dere kan ikke skylde på tidsklemma heller. På toppen av det hele er det gratis. Hvis dere ikke går på gudstjeneste, koker det ned til at dere synes andre ting er viktigere. Det er ikke rimelig at skolen og det fellesskapet den skal ivareta skal måtte bære ansvaret for at dere ikke synes det er viktig å gå i kirka selv. Hvis du ikke tror, men er medlem av tradisjon og vil at det skal bli slik også for barna dine, må du faktisk ta ansvar for det selv. Du kan ikke kreve at skolen skal ta ansvaret. For det Kirken står for er ikke forenlig med en skole for alle.
«Jula er en kristen høytid.»
Nei, den er ikke det. For dem som feirer Kristmesse – «Christmas» på engelsk – er den det. Men man har feiret jul – eller jol - her til lands lenge før troen på Jesus ble innført med sverd. Så har tradisjoner og praksis blitt blandet sammen etter som kirka fikk mer makt og innflytelse og etter hvert også tok hevd på tradisjoner som egentlig fantes lenge før kirka eksisterte. Men at jula (kun) er kristen, er rett og slett ikke sant. Mer har jeg ikke tenkt å si om den saken. Slå opp i Store norske leksikon – snl.no.
Verdinøytralitet kontra livssynsnøytralitet
Den groveste beskyldningen jeg hører og leser er likevel denne: Uten gudstjenester og/eller uten (kristen) tro, blir samfunnet verdinøytralt. Det er både frekt og dypt sårende. Å påstå at alle som ikke har noen gudstro ikke har verdier, viser en total mangel på respekt for en stor gruppe mennesker. Ikketroende er ikke umoralske drapsmenn og voldtektsmenn som slår barna sine og ljuger over en lav sko.
Mange av de verdiene som ansees som felles i det norske samfunnet har ingenting med kristendommen å gjøre. Der de har det er det snakk om sammenfall og ikke sammenheng, og i mange tilfeller også at kirka har adoptert verdier fra filosofien og sivilsamfunnet – oftest lenge etter. «Våre kristne verdier» - som jeg ennå har til gode å lese en beskrivelse av hva innebærer – er snarere fellesverdier, ikke bare i Norge, men i de fleste kulturer. De er i hvert fall ikke unikt kristne. De er det som binder mennesker sammen og gjør at vi nettopp på tvers av livssyn oppfører oss noenlunde anstendig mot hverandre.
«Livssynsnøytral» er ikke det samme som «verdinøytral». Den offentlige skolen skal være livssynsnøytral og ikke forskjellsbehandle på bakgrunn av livssyn. Men skolen skal definitivt ikke være verdinøytral. Og det blir den heller ikke om gudstjenestene forsvinner fra årsplanen.
«Hva er egentlig problemet?»
Å si at skolegudstjenester er uproblematiske er å oppføre seg som en struts – det er å stikke hodet i sanda og nekte å innse realitetene. Dersom skolegudstjenester var uproblematiske, ville ikke denne diskusjonen kommet hvert eneste år. La oss slutte med denne diskriminerende og stigmatiserende tradisjonen, og heller bruke tiden vår på bedre ting: inkludering og kunnskap i en skole hvor alle kan være sammen.