Det mest slående beviset er 6000 overdosedødsfall siden heroinens inntog på 80-tallet. Mange andre tall er også velkjente: Nær 300 hundre årlige overdosedødsfall, om lag 10000 sprøytenarkomane, mer enn 7000 LAR-pasienter, 6000 bostedsløse, 60 prosent av innsatte har et rusproblem.
Statistikken forteller en historie om en gruppe mennesker med lavere verdi enn andre. Om en gruppe som det politiske Norge ikke tar helt på alvor. For det har også vært en positiv utvikling: Med fremveksten av gatemagasinselgere og en aktiv rusdebatt, har oppfatningen av misbrukeren endret seg. Frykt og vemmelse har snudd til sympati og medlidenhet.
Men behandlingen av dem som står utenfor har ikke blitt god. Riksrevisjonen slo så sent som i 2010 fast at rusbehandling i «begrenset grad bygger på dokumentert behov for tjenester». En relativt knusende dom, som neppe overrasker noen på feltet. Det er en dårlig skjult hemmelighet at dette hjørnet av norsk omsorg er dårlig organisert, underprioritert og i påfallende stor grad styrt av ideologiske innfall. Kravet om evidensbasert rusarbeid er i ferd med å spre seg, men har ennå ikke fått tilstrekkelig gehør.
Man kan ikke lenger la seg forbause over sektorens slette tilstand. Det som overrasker er at vi ikke gjør noe med det. Titusener berøres: pårørende, venner og selvsagt den rusavhengige selv. En serie med helseministere har vært forfriskende ærlige om rusfeltets tilstand. Helt siden Bjarne Håkon Hanssen har statsråder nærmest kappes om å svartmale feltet: «Det er svikt i alle ledd ... Rusfeltet er Helse-Norges desidert dårligste område. Og rusmisbrukerne er en pariakaste,» sa Hanssen. Mens Jonas Gahr Støre observerte «mye som ikke virker», mener nåværende helseminister Bent Høie at det er «mangler i alle ledd, i alt fra forebygging til ettervern.» Erna Solberg sier enkelt at «rusomsorgen ikke er god nok.»
Rusfeltet er masseprodusent av dårlige resultater og svak statistikk. Som viser kommunal mangel på boliger, forsvinnende lite arbeids- og aktivitetstilbud og en nedlatende holdning mot hele gruppen; outsidere behandles fortsatt som barn som har gjort noe galt. Men den kanskje mest talende statistikken eksisterer ikke, nemlig den som forteller oss hvordan behandlingen fungerer. Hvor mange er fortsatt rusfrie etter tre eller seks måneder? Etter to, tre og eller fem år? Vi aner ikke. Eller rette sagt: vi sjekker ikke. Med noen unntak der institusjoner utfører egne undersøkelser, finnes det ingen krav om kontroll av rusbehandlingen. Man skal lete lenge etter andre helsefelt med så useriøs tilnærming til fakta og forskning. Om vi ikke stiller krav til resultatene, så blir resultatene deretter.
Perioden etter behandling kalles ettervern. Det er bred enighet om at dette er den avgjørende fasen i en bedringsprosess. Det er her brukeren skal hjelpes til å skape en ny hverdag, med utdanning, arbeid, bolig, økonomi og et (nytt) sosialt liv. Det skjer ikke. Etter avrusning og gjerne noen uker eller måneder til behandling under statens vinger (ofte gjennom private tilbydere), overføres ansvaret til kommunene. Pasienten skal ha et bredt spekter av tilbud for å bygge en ny tilværelse. I teorien.
En nasjonal brukerundersøkelse fra 2014 (Haugum og Iversen) viste at 90 prosent av de spurte oppga at deres erfaring med oppfølging og ettervern ikke var tilstrekkelig. Halvparten av dem fikk ikke tilfredsstillende hjelp til fysiske eller psykiske plager. Nær 70 prosent ble ikke godt nok forberedt på utskrivelse og videre oppfølging. Kommunene er forpliktet å stille med bolig, men likevel står 40 prosent som skrives ut fra behandling uten noe tilbud om bosted.
Konsekvensen er ofte at de plasseres på hospitser eller hybelhus, gjerne i lag med andre rusavhengige. Dermed er veien tilbake til ruslivet forsvinnende kort. De som er heldige og får en kommunal leilighet mangler ofte andre tilbud, både sosiale og yrkesmessige. Sirkelen er så ond som den får blitt, og det er nettopp mangelen på tilstrekkelig ettervern som er den største enkeltstående forklaringen på hvorfor så få lykkes med rehabilitering.
Når regjeringen i høst lanserte sin opptrappingsplan for rusfeltet, følger det med noen gode ideer. Regjeringen og samarbeidspartiene Venstre og KrF ønsker å satse på ettervern, boliger, behandling under soning og forebygging. Det er bra. Men midlene står ikke i stil til det enorme etterslepet. 2,4 milliarder høres ut som en pen sum, men fordelt over fire år, en rekke felt og alle landets kommuner står vi reelt sett tilbake med små summer. Selv om investeringen overgår hva de rødgrønne maktet, så er opptrappingsplanen ikke i nærheten av egnet til å løfte feltet.
Rusfeltet behøver en reell opptrappingsplan på linje med psykiatriløftet, der man gjennom en tverrpolitisk avtale investerte flere titalls milliarder fra 1998 til 2008. Rusfeltet har et skrikende behov for innsyn, og derfor bør løft starte med en uavhengig granskning av hele feltet. Behandlingsresultater, LAR-ordningen, frivillige organisasjoner, ettervern, soning - alt bør undersøkes, og alle aktører kikkes i kortene. Feltet har sterke aktører med økonomiske og politiske interesser, som ikke uten videre ønsker åpenhet.
Det er mye vi kan gjøre for å bedre rusomsorgen, og i min bok «Omsorgsindustrien - Utenforskapet og nødsprofitørene» peker jeg på en rekke muligheter. Innovasjon og organisering er nøkkelord. Men det handler selvsagt også om penger. En reell opptrappingsplan må være tverrpolitisk, og et utgangspunkt kan være at vi investerer noen titalls milliarder i et løft som varer fra 2020 til 2030. Rusomsorgen kan endres. Det er egentlig ikke spesielt komplisert. Det handler om politisk vilje og nytenkning.
Kronikken ble opprinnelig publisert i Dagbladet.