UTSTILLING
Lars Laumann
«Kompendium»
Kunstnernes hus
Lars Laumann (født 1975) slo igjennom med «Morrissey Fortelling the Death of Diana» (2006), en konspiratorisk utlegning av hvordan The Smiths-albumet «The Queen is Dead» fra 1986 kan brukes til å påstå at bandets frontfigur er en visjonær mann med ekstraordinære evner. Morrissey er siden den gang blitt en svært kontroversiell figur. Hans utspill om alt fra dyrs rettigheter til klimapolitikk har forsterket hans mytiske heltestatus i enkelte miljøer, mens de har fått andre til å lure på om han er sprø.
«Morrissey Fortelling the Death of Diana» er en sammensatt collage av albumcover, stillbilder og filmklipp som illustrerer teksten Laumann har skrevet som forklarer påstanden i tittelen. The Smiths’ musikk følger som lydbilde, og selv om det er all grunn til å stille spørsmål ved den tekstlige begrunnelsen for tittelens påstand, er den filmatiske fortellingen ypperlig satt sammen. Så fikk da også Laumann Statoils kunstpris på 500.000 kroner for blant annet dette verket i 2009.
Videokunst kan ofte være en tålmodighetsprøve for publikum. Når du blir presentert for en utstilling med hele ni videoer som det vil ta deg flere timer å se, blir det ikke mindre utfordrende. Og selv om det er mye interessant og fascinerende ved Lars Laumanns utstilling, er han en kunstner som ikke gir ved dørene. Hovedtyngden av filmmaterialet han bruker er funnet og samplet fra ulike kilder, og den tekniske kvaliteten er ofte ganske slett. Like vel er det noe dypt fascinerende ved hans måte å løse tingene på, og han utviser stor musikalitet i sin evne til å komponere og føye brokkene sammen til et større hele. Så selv om det krever både tålmodighet og overbærenhet for å trenge inn i hans videoer er det strevet verdt. Gir du deg først tid er det mye å hente.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Den nyeste produksjonen, «Seasons of Migration to the North» (2015), består for eksempel av et langt opptak fra en afrikansk motevisning. Den er ikke spesielt interessant, og opptaket har dårlig kvalitet. Men historien er like vel fascinerende. Kvalitetene ligger i teksten (som i mange andre av hans filmer), der Eddie Ismael forteller sin historie etter å ha ankommet Norge som flyktning fra Sudan. Som en parallell flettes historien om Ruth Maier (1920 – 1942) inn, jøden som var forelsket i/sammen med poeten Gunvor Hofmo. Maier kom som flyktning fra Østerrike før andre verdenskrig og ble sendt med «DS Donau» til konsentrasjonsleiren Auschwitz der hun ble sendt rett i gasskammeret til en brå og brutal død.
Den ene skjebnen setter den andre i perspektiv, og denne krysskoblingen mellom utsatte personer gir grunn til ettertanke. Den samme erfaringen gir filmen «Berlinmuren» (2008), som forteller historien om Eija-Riitta Eklöf Berliner-Mauer. Hun beskriver seg selv som objektseksuell, og hadde giftet seg med sitt livs store kjærlighet, Berlinmuren. I filmen, der Laumann fletter inn hennes foto i sine egne opptak, forteller hun nøkternt om den spesielle legningen og sin egen skjebne. Hun levde ensom i et stort hus etter sine foreldre på den svenske «gläsbygden», og omkom da huset brant ned tidligere i høst. Det eneste som er bevart etter henne er denne filmen, en Facebook-side, en nettside og to modeller som er inkludert i utstillingen.
Denne interessen for samfunnets ytterkanter får andre uttrykk i filmer som «You Can’t Pretend to be Somebody Else, You Already Are» (2009–11) og «Helen Keller on video» (2010). Den første tar sitt utgangspunkt i sangeren Nicos tragiske skjebne. Den andre er en krysskobling av historiene om den døvblinde Helen Keller og den feirede forfatteren Selma Lagerlöf, den første kvinnen som ble tildelt Nobels litteraturpris. Den er godt klippet sammen, blant annet av en iransk spillefilm, der Laumann friskt og freidig erstatter den oversatte teksten med sine egne tekster der det passer for å få fortalt den historien han vil ha fram. Koblingen mellom Keller til Lagerlöf er ikke enkel å få tak i, men Keller skal ha blitt anklaget for (utilsiktet) plagiat da hun som 11-åring skrev «The Frost King». Hovedtesen om Lagerlöf er at hun var en tung bidragsyter til det svenske rasehygieneinstituttet, og at hun utelot länet (fylket) Halland i boken «Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige» (1906–7) av rasistiske grunner.
Nettet er fullt av konspirasjonsteorier, og Laumann utnytter disse for det de er verdt. Men han kan også være lavmælt, som i videoinstallasjonen som portretterer hjembyen Brønnøysund. Lars Laumann anlegger også et samfunnspolitisk perspektiv, og til tross for blandet teknisk kvalitet åpner sluttproduktene for interessante tankerekker og utfordrer publikum.
