Norsk høyreside feirer Sveriges innstramminger i asylpolitikken som et etterlengtet nederlag for naivisme og politisk korrekthet. I virkeligheten er innstrammingene en fallitt for det europeiske samarbeidet, og et monument over andre europeiske lands egoisme. Det bør mane til norsk ettertanke at også vårt land har bidratt til et kappløp mot bunnen når det gjelder flyktningers rettigheter, et kappløp som kan skape nye flyktningkriser i Europa.
Sveriges statsminister Stefan Løfven kunngjorde for to uker siden dramatiske endringer i svensk flyktningpolitikk. Det skjer etter at landet har tatt større ansvar enn noe annet vestlig land i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Bare de to siste månedene har 80.000 mennesker søkt asyl i Sverige. Blant dem er det så mange barn og unge at det tilsvarer mer enn hundre nye skoleklasser hver uke.
Når den svenske regjeringen nå sier at de behøver et pusterom er det lett å forstå. Men det er ikke Sveriges politikk som har skapt denne situasjonen, det er innstrammingene og motviljen mot å ta ansvar i det øvrige Europa. I hvert land får den lokale Per Sandberg dominere debatten, og skremme de øvrige politikere til å lukke egne grenser eller behandle asylsøkere så dårlig at de skremmes til andre europeiske land.
Europas ansvar
Europa er egentlig fullt i stand til å håndtere flyktningkrisen. Selv med årets høye tall er det en liten andel av flyktningene fra krigene rundt oss som søker tilflukt i Europa. For eksempel har Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia tatt imot 95 prosent av flyktningene fra Syria.
EU kunne fordelt den lille andelen som har nådd Europa på en solidarisk måte, slik at ansvaret ikke ble for stort for noe enkeltland. De rike landene i nord ville fortsatt blitt nødt til å gjøre mest, men uten de ekstreme utslagene vi har sett i høst. Dessverre har vi nok en gang fått demonstrert problemet med dagens europeiske union: den egner seg godt til å tvinge gjennom markedsliberalisme, men dårlig til å løse Europas virkelig viktige utfordringer.
Vi kunne også møtt flyktningkrisen med at et tilstrekkelig antall land tok ansvar. Hvor har det europeiske sosialdemokratiet vært de siste månedene? I stedet for å enes om en solidarisk politikk, har de sosialdemokratiske partiene i land etter land gitt etter for høyresidens logikk om nasjonale, ensidige innstramminger. Det har også skjedd i Norge.
Venstresidens ansvar
De siste ukene har Arbeiderpartiet sluttet seg til en rekke kjernepunkter i høyresidens flyktningpolitikk, uten bred debatt og grundig behandling. Det er ikke slik venstresiden bør opptre i en vanskelig situasjon. I krevende tider er det tvert imot langsiktighet, grundighet og prinsipiell tenkning som trengs. Derfor har SV valgt å stå fast ved en solidarisk flyktningpolitikk, i håp om å unngå at Norge skulle ta en lederrolle i et nordisk kappløp mot bunnen. Og derfor har Arbeiderpartiet og SV skilt lag i Stortinget to ganger på kort tid.
Første gang når regjeringens hasteforslag til lovendringer ble lagt fram for Stortinget. SV kunne ikke være med på å gi regjeringen instruksjonsrett over Utlendingsnemda, fordi det vil svekke asylsøkeres rettssikkerhet. Det var heller ingenting i regjeringens lovproposisjon som tydet på at det var noe grunnlag for å hastebehandle akkurat denne saken, denne delen av vedtaket var ikke nødvendig for å sikre bedre kontroll med Norges grenser. Arbeiderpartiet bestemte seg i løpet av noen dager for å støtte en endring som blant annet Advokatforeningen, Amnesty og Helsingforskomiteen advarer mot i sterke ordelag.
Andre gang partiene på venstresiden skilte lag var da flertallet på Stortinget ble enige om et forlik om flyktningpolitikken. SV kunne ikke være med på å gjøre det enda vanskeligere for flyktninger å bli gjenforent med familiene sine, at det skal bli vanligere å bare gi midlertidig opphold for folk på flukt fra krig, og at mennesker med bakgrunn som flyktninger skal få enda mindre å leve av, blant annet lavere pensjon. Vi tror alle disse forslagene vil virke sterkt hemmende på den integreringsprosessen det nå er så viktig for Norge å lykkes med. Arbeiderpartiet valgte derimot å gå inn for mesteparten av de forslagene Høyre og Fremskrittspartiet hadde lagt fram for de andre partiene.
Noen innstramminger er nødvendige. Det store antallet flyktninger vil innebære store utfordringer knyttet til vårt arbeidsliv, våre velferds- og helsetjenester og vår evne til å hindre sosial og etnisk segregering. Men SV mener vi i det lengste burde konsentrert innstrammingene om de menneskene som kommer til Norge uten beskyttelsesbehov. Vi bør bruke mer penger på retur, vi bør behandle søknader raskere og vi bør spre informasjon om norske regler blant migranter som er på vei hit. Dessuten mener SV at regjeringen må vurdere om midlertidige begrensninger i arbeidsinnvandring er mulig, for å dempe presset på et allerede utsatt arbeidsmarked.
Innstramminger som rammer mennesker med beskyttelsesbehov må vi forsøke å unngå. I det minste må Norge ikke være først ute med slike innstramminger, som kan bidra til å drive våre naboland i samme retning. Et kappløp mot bunnen vil nemlig ende med at mange mennesker på flukt fra krig ikke får hjelp, og vi risikerer at mange flyktninger blir sittende fast rundt om i Europa etter hvert som grensene stenges.
Krisen er ikke over
De norske politikerne som nå tror lavere asyltall viser at de har løst krisen, kan fort oppdage at de i virkeligheten bare har bidratt til å skape en større krise. Høyres parlamentariske leder Trond Helleland kunne i forrige uke fortelle NTB at: «Nyheten om at Norge nylig har strammet kraftig inn i innvandringspolitikken, er noe som sprer seg raskt i migrasjonsstrømmene og blant menneskesmuglere». Seinere samme dag opplyste UDI at det var helt andre årsaker til at ankomstene til Norge gikk ned, og at den viktigste var svensk grensekontroll.
Flyktningkrisen kan ikke løses ved at et enkelt land har en mye rausere flyktningpolitikk enn alle andre. Vi som er tilhengere av solidarisk flyktningpolitikk forstår det. Men den kan heller ikke løses ved at hvert enkelt land strammer inn mest mulig. De som nå tror de har løst problemet gjennom asylforliket må forstå det. Regjeringen og Arbeiderpartiet må skifte spor. Norge må bli en pådriver for europeisk og nordisk samarbeid om fordeling av flyktningansvaret, i stedet for nasjonal alenegang. De nordiske venstrepartiene går nå foran. Vi møtes i Stockholm i dag, og vil forsøke å legge fram forslag til felles nordiske løsninger. Vil høyresiden og sosialdemokratene gjøre det samme?