Der ute, siste uke: Mens november gikk over til desember, gikk fire tusen mennesker over grensen mellom Sør-Sudan og det nordøstre hjørnet av Kongo-Kinshasa. De er noen av de sist registrerte flyktningene i verden, som for tida er 57,3 millioner på verdensbasis, ifølge International Organization of Migration. På grensen mellom Hellas og Makedonia er det uro. Tusenvis er strandet der, etter at Makedonia nektet å ta inn flere grupper flyktninger. 38 druknet i Middelhavet, i sitt siste forsøk på å ta seg til Hellas før vinteren setter inn.
Her hjemme, første uka i advent: UDI registrer et markant fall i antall nyankomne, det er jo også blitt grøsselig kaldt å ta seg hit.
Flyktningkrisen – som det faktisk er snakk om, selv om regjeringspartiene prøver å kalle den noe annet – oppsto ikke i høst. Den oppsto heller ikke i sommer. Ikke engang i april, da de første båtene kantret i Middelhavet. Dagens flyktningkrise har utviklet seg over flere år. Den skyldes at konflikter i Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia har fått lov å trekke ut og utvikle seg. Den skyldes også at systemene vi har hatt for å håndtere flyktninger, både i nærområder og andre steder, har vært håpløst underfinansiert. Det har heller ikke vært særlig politisk vilje til å håndtere at så mange folk er på flukt – eller avhjelpe nærområdene med å øke antall kvoteflyktninger man er villig til å ta imot.
Her hjemme har noen av partiene som er mest ivrig i bruk av frasen «hjelpe dem der de er», også vært ute med kuttkniven til de internasjonale organisasjonene som faktisk gjør det. Norge er heller ikke alene i å dekke utgifter til mottak av asylsøkere med kutt i bistand. Men det er ikke motsetning mellom det å hjelpe «der» og å ta imot flere her. Presset som nå er på en del såkalte nærområder, gjør det nødvendig å gjøre begge deler. Det er dette presset som har gjort at folk søker seg lenger vekk fra området de opprinnelig flyktet fra.
Det er på sin plass med en oversikt og realitetsorientering. Landene som for øyeblikket har flest registrerte flyktninger ligger i Midtøsten, Asia og Afrika. Ved utgangen av 2014 var det nesten åtte millioner på flukt internt i Syria, en million syrere var i Libanon og halvannen million i Tyrkia. Til sammen nesten fire millioner syrere var på flukt utenfor Syria. I Afghanistan var det 1,3 millioner internt fordrevne, i tillegg var 3,7 millioner på flukt utenfor Afghanistan, halvannen million av disse var i Pakistan, i tillegg har dette landet også halvannen million internflyktninger. I Afrika utmerker Sudan seg. Landet huset 2,5 millioner flyktninger ved utgangen av 2014. De fleste av disse er fra områder i Sudan hvor det har vært uro de senere årene, som Darfur og Nubafjellene. Sudan har fortsatt også flyktninger fra Sør-Sudan. Og Sør-Sudan har flyktninger fra Sudan. Til sammen er to millioner på flukt internt i Sør-Sudan. I tillegg har 700.000 sørsudanere flyktet til Etiopia. Som sammen med nabolandet Kenya også har flyktninger fra Somalia. De fleste somaliske flyktningene er også på flukt internt i eget land: I overkant av én million. Kenya er vertskap for en halv million flyktninger. Andre steder i Afrika, utmerker Nigeria seg. Der er en million internt fordrevet, i all hovedsak på flukt fra Boko Haram. Dette er altså de områdene som tar imot flest, og hvor flest er helt avhengig av den hjelpen de får fra FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR), og andre internasjonale organisasjoner.
Stadig flere flyktninger skal dele på stadig færre midler. Forholdene blir dårligere og dårligere. Ikke bare i Syrias nærområder. Men også i Sudan. I Pakistan. Det har resultert i en lang rekke nødappeller fra organisasjonene som for det meste har gått ubesvart. Det er dette som førte til at rekordmange har satt seg i bevegelse denne sesongen. Fram til 30. november registrerte IOM 953.018 nyankomne til Europa. 878.495 har kommet over de to havrutene mellom Libya og Italia, Tyrkia og Hellas. Den førstnevnte ruten domineres av eritreere, nigerianere, somaliere og sudanere. Den andre av syrere, afghanere og irakere. Altså de samme områdene hvor det befinner seg svært mange flyktninger.
Nå blir været dårligere i Middelhavet, og kulda setter inn på alle rutene nordover. Siste uka i november gikk antall nyankomne både til Italia og til Hellas ned med noe over førti prosent. Men dette er jo ikke slutten på flyktningkrisen, det er bare en vinter. Og den er en mulighet for Europas kranglende politikere. Et forslag fra Tysklands Angela Merkel, om å fordele de som kommer jevnere blant de europeiske landene, ble ikke tatt varmt imot sist helg. Men dette kan ikke løses gjennom symbolske innstramminger i enkeltland. Dette må løses på overnasjonalt plan, og det må løses både ved å styrke innsats i nærområder, og finne en måte å avlaste dem på. Det må være lov å håpe på mer handlekraft før tøværet igjen gjør Middelhavet mer farbart neste vår. Om ikke får vi nok en sesong preget av kaos og ad-hoc-løsninger. Og det holder ikke.