Kultur

Miljøvern organisasjonenes inkonsekvens.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.



Ikke missforstå, jeg har hatt miljøvertanken i mitt hjerte siden guttedagene og gledet meg da det spede forsøkene på miljøvernorganisasjoner startet. Men den gleden ble fort til skuffelse etter vært som tiden og argumentasjonen fremskred. Fra å ta vare på habitat og arter og vridning over til velkjente politisk argumentasjon fra en bestemt politisk side.
Skuffelsen ble større da vridningen svitsjet over til fornybarenergi og klima, ikke slik å forstå at det er ting vi ikke bør endre. Men økologisk kunnskap er en forutsetning for å forstå hva vi bør endre. Fornybar argumentasjonen har tatt skikkelig av, fornybar for enhver pris og det haster. Og dermed ser vi hvor galt det kan gå, Norge har rikelig med fornybarkraft å leder stort sammenlignet med andre land, likevel må vi på død og liv over på vind og sol og biobrensel og her ser vi miljøbevegelen er den toneangivende og her ser vi inkonsekvensen manifesterer seg i forhold til miljøvernets oppgave. Å bidra til et for miljøet og vår natur bestående. Vi vet nå den ødeleggende virkninger samfunnets nåværende teknologier har på miljøet, og det er etter mitt skjønn det miljøvernorganisasjonene har som oppgave å arbeide oss bort fra. Vindmølleparker krever store arealer for å monne, det mest egnede plassene å etablere disse er på steder med urørt natur, og vi har erfart hvilken ødeleggende virkning vindmøller har verden over på det biologiske mangfoldet, likevel ser vi at miljøvernorganisasjoner heier frem utbygging. Turbinene er en ting men fra dem må det bygges linjer i tillegg til dem vi har, som vi vet noen steder har redusert for eksempel hubrobestanden til et minimum. Altså en uønsket retning for å ta vare på mangfoldet. Linjer bør vi i fremtiden gjøre så korte som mulig og nærmest mulig forbrukeren og da er vindmøller og andre større perifere anlegg som sol uegnet. Ikke nok med det. Det kreves gruvedrift for å få tak i nye metaller som brukes i både i vindmøller og solpanel. Her ser ikke miljøbevegelsen langt nok.
Solpaneler egner seg best på bolighus, men foreløpig er ikke lagringskapasiteten god nok for en langvarig periode med manglende solskinn, det gjelder for øvrig også for vindfattige perioder.
Selv om det ikke gjelder for Norge så er termisk energi å foretrekke som fremtidens energikilde den kan plaseres nærsakt hvor som helst og nær byer og storforbrukere uten lange tilførselslinjer. Det fleste underutviklede land har denne resursen rett under bena og teknologien til denne utnyttelsen har vi allerede.
Største trusselen mot det biologiske mangfoldet er ønsket å gå over til biobrensel, her ser investorer sin store sjangse, storstilt utbygging av palmeoljeplantasjer er resultatet, jomfruelig regnskog blir hugget ned for fote og tilplantet. Myndighetene i disse landene ser sin store mulighet til å bli storeksportører av biodiesel, igjen heiet frem av miljøbevegelsens kort tenkthet. Av samme grunn ser vi at det i Asia blir risproduksjon
droppet til fordel for sukkerplantasjer, forståelig at de gjør dette siden prisene og etterspørselen har skutt i været. Siste nye nå er fornybar disel som er produsert fra avfall etter sukkerplantasjer som jo er på matproduserende arealer, for ikke å snakke om mais. Alså miljøvernorganisasjonene som roper høyest om å ta vare på dyrkbart land og behovet for økt matproduksjon er ansvarlig for at dette skjer. Bare på grunn av kampen mot oljeselskapene og makten de mener de har, Oljen som har løftet millioner opp fra bunnløs fattigdom.

Mer fra: Kultur