Et bibliotek er noe langt mer enn et vanlig kulturhus. Det er det mest allment tilgjengelige av alle kultur- og fritidstilbud rettet mot så vel barn som voksne, et hus med aktiviteter, lek, lesing, refleksjon og samspill. Det skal være et sted for felles arv og hukommelse, men også framtidshåp, teknologi og drømmer uansett hvilket sosialt lag du bekjenner deg til. Hadde byrådsleder Raymond Johansen (Ap) stanset byggingen av nye Deichmanske på grunn av den pålydende prislappen, hadde han begått en langt større kulturpolitisk blunder enn hans forgjengere gjorde da de ikke var raske nok til å ta alarmerende rapporter rundt byggeprosessen på alvor.
Den videre utfordringen rundt Deichmanske utover å holde budsjettet, er hvordan det skal innredes og arealdisponeres uten at publikumstilbudet blir vesentlig redusert. At en tredjedel av det planlagte arealet skal leies ut til andre formål, krever gode og framtidsrettede løsninger. Et moderne bibliotek i nasjonal skala er ikke bare en samling bøker, det er et samlingstorg for hele befolkningen, midt i en ny urban bydel som i seg selv er avhengig av et funksjonelt signalbygg som fyller omkringliggende funksjoner og rom med liv. Det krever visjoner og volum utover det rent innholdsmessige.
Den nye politiske ledelsen i Oslo kunne lett argumentert for å stanse byggingen om dette kun hadde handlet om økonomiske kostnader. De kunne til og med forsvart bruken av de 700.000 det ville kostet å skrinlegge all aktivitet i byggegropa i Bjørvika. Men dette handler ikke først og fremst om penger. Det handler om fellesskap, om ivaretakelse av språk og norsk kulturforståelse, om integrering, lavterskelmål og byutvikling. Mobiliseringen blant forfattere og kulturarbeidere og vanlige bibliotekbrukere ga et entydig signal til byrådet etter framleggingen av et budsjett tidligere i høst der nye Deichmanske ikke var nevnt med et eneste tall. Spørsmålet var hvor stort sluket faktisk var i den berømmelige gropa som det avtroppende borgerlige byrådet etterlot seg utenfor Barcode.
Du skal være usedvanlig hardhudet selv som politiker, om du ikke har vondt i magen etter å ha brukt nær 400 millioner mer enn estimert på et signalbygg hele landet følger med på. Etter kommunevalget tidligere i høst sitter ikke Stian Berger Røsland (H) og Hallstein Bjercke (V) lenger som ansvarlige, men den moralske regningen for ikke å ha hatt kontroll over prosjekt og budsjett på nye Deichmanske havner på deres bord. Vi skjønner at byens nye politiske ledelse så behov for en grundig gjennomgang for å sikre at budsjettsprekken ikke blir større. For dette er historien om en varslet skandale. Det ble tidlig klart at nye Deichmanske vil bli langt dyrere enn de folkevalgte forestilte seg da de i 2008 applauderte kongstanken til daværende kulturminister Trond Giske og byrådsleder Erling Lae. På tvers av partipolitiske forventninger brukte Giske og Lae både venstre og høyre hånd da de lik en Christian IV pekte på Bjørvika og sa: «Her skal byen ligge».
Det var en snedig plan. Kommunen sa ja til Munch-museum og Deichmanske i ødelandet i Bjørvika, mot at Staten kjøpte den gamle Vestbanen-tomta for å gi plass til nye Nasjonalmuseet. Siden har hovedstaden vært preget av byggebråk. Krangelen rundt «Lambda» savner sidestykke selv i det arkitektoniske vepsebolet Oslo. Planene rundt disponeringen av nye Nasjonalmuseet er preget av pressgruppers flyttevegring fra Tullinløkka, Det minst kontroversielle av de tre byggene – hovedbiblioteket tegnet av Lund Hagem Arkitekter/Atelier Oslo – skulle overraskende bli det mest betente av dem alle, takket være elendige grunnforhold, skandaløs prosjektstyring fra byggherren og en vannlekkasje som klimaendringer på ingen måte kan lastes for. Heldigvis ser politikere tross det gapende hullet verdien i å la publikums behov gå foran det prinsipielle.