For å starte med konklusjonen: Investeringene knyttet til den nye opptrappingsplanen er ikke i nærheten av tilstrekkelig for å løfte rusfeltet. Den inneholder like fullt noen gode signaler om fremtidige løft. Dernest evner den å peke ut noen riktige områder. 2, 4 milliarder fordelt over fire år skal benyttes til mange gode formål. Man ønsker å satse på bolig, ettervern, forebygging og soning. Sammen med samarbeidspartiene Venstre og KrF har man valgt en strategi der hele feltet skal få litt, både boligsatsingen, behandlingen, substitusjonsbehandling og soningen skal nyte godt av investeringene.
Da Bent Høie omtalte den forrige opptrappingsplanen (2007-10) som «ikke reell», var det en befriende formulering fra en høytstående folkevalgt. Befriende fordi det ga ham selv stor fallhøyde i arbeidet med ny plan, som var lovet å ha «konkrete mål innen sentrale levekårsområder som arbeid, økonomi, sosiale forhold, skole, utdanning, bolig og barnevern, i tillegg til helse- og omsorgstjenestene.» Det er bra med en ny plan, og det er bra med kritikk av den forrige. Men står den i stil med de til dels ambisiøse signalene som har kommet fra departementet? Det beste med planen er nettopp at den minner om et virkelig løft, selv om det ikke er det. Endelig har det kommet et politisk rusprosjekt som minner om at myndighetene tar de rusavhengige på alvor. Dernest er regjeringene tydelig på utfordringene i feltet. Det er bra.
Forspilte muligheter
Det finnes ingen fasit på hvordan rusfeltet best kan forbedres. Det som imidlertid er ganske sikkert, er at vi som nasjon har en unik kombinasjon av kompetanse, engasjement og ressurser til å gjennomføre et større løft for rusavhengige. Feltet har blitt lovet mye av en rekke regjeringer, men har i flere tiår vært helse-Norges laveste prioriterte sektor. Regjeringen Stoltenbergs opptrappingsplan fra 2007 var et godt eksempel: store ord, men kun relativt forsiktige bevillinger (Helse- og omsorgsdepartementet 2008). Planen varte til og med 2010 og innebar en økning til rusfeltet på nærmere en milliard iløpet av fire år. For et omfattende og nedprioritert var det ikke i nærheten av tilstrekkelig. Regjeringen Solbergs egen opptrappingsplan medfører mer enn det dobbelte. En årlig vekst på 600 millioner lyder slett ikke galt, selv om det fortsatt er langt igjen til en virkelig satsing som kan bidra til å endre feltet.
Men rett skal være rett. Rusfeltet er ikke godt vant med store bevillinger. Ofte passerer hvert eneste statsbudsjett med et ekko av brutte ruspolitiske løfter, noe som ble en av signaturene til den rødgrønne regjeringens helsepolitikk. Derfor kan man kanskje ikke være altfor kritiske til den nye planen. 2, 4 milliarder er tross alt penger. Men pengene skal fordeles på mange områder over flere år. Ambisjonene om å bygge opp et tilstrekkelig ettervern vil neppe realiseres uten radikale investeringer. Det gjenstår å se effekten av opptrappingsplanen, som må sies å være moderat i omfang, men den har noen lovende ambisjoner.
Ettervern
Det som derimot er positivt er løftet om at det fra 2017 ikke skal skrives ut pasienter uten at det foreligger bolig og en plan for oppfølging. Styrking av alternativ soning og utvidelse av lavterskel substitusjonsbehandling er også lovende strategier. Det er meget positivt at ettervernet fremheves, for det er her vi trenger den virkelig store satsingen. At regjeringen selv erkjenner dette som et problemområde er bra. Men når man først er ganske presise i analysen av utfordringene, er det et paradoks at man ikke helt tar konsekvensen av egne betraktninger. Et helhetlig ettervern vil koste langt mer enn noen hundre millioner over fire år. Kommunene som forventes å overta pasientene etter behandling kan ikke trylle, og det skal bli spennende å se hvordan regjeringen mener man skal finansiere dette ettervernet uten midler. Selv om det er forståelig at milliarder er krevende å oppdrive er det synd at man ikke makter å samle stortinget til et omfattende, tverrpolitisk løft for rusfeltet over en lengre periode. Bent Høie hevder selv at opptrappingsplanen skjer etter modell av psykiatriløftet fra 1998 til 2008. Det er riktig tenkt, men ikke helt korrekt: psykiatriløftet innebar nesten 30 milliarder over ti år, og representerte en helt annen form for innsats.
Synet på rusomsorgen
Regjeringens store ord knyttet til opptrappingsplanen vitner om et bestemt syn på rusomsorgens forfatning. Nemlig at behovene handler om en beskjeden oppgradering og at vi kan oppnå mye med relativt moderate investeringer. Der tror jeg regjeringen tar feil. Rusomsorgen ligger så langt bak andre helsefelt at vi behøver et virkelig løft, som innebærer investeringer i en helt annen størrelsesorden. Endringer krever politisk vilje. Jeg tror både regjeringen og de fleste organisasjoner på feltet er enige i at feltet står langt nede på listen over prioriterte helsefelt, for ikke å si aller nederst. En rekke helseministre har vært relativt oppriktige om feltets dårlige stand helt siden Bjarne Håkon Hanssens tid. Også Bent Høie har vært tydelig på at feltet ikke holder en akseptabel standard. Men for å endre bør vi enes om premisset, og det er her både jeg og en rekke andre aktører skiller lag med regjeringen. Mitt premiss er at rusomsorgen er i en elendig forfatning, og at det behøver betydelige investeringer. Enkelte har en annen oppfatning, særlig mennesker knyttet til helseforetak, det offentlige eller de frivillige organisasjonene. Det er dette perspektivet som kan forsvare omtaler som «historisk». Om vi forutsetter at feltet kommer langt med små justeringer og beskjedne investeringer, kan en slik karakteristikk stemme greit nok.
Men om man forutsetter at feltet behøver en grunnleggende opprustning, stiller saken seg ganske annerledes. Det er ikke mulig å bygge opp et omfattende ettervern for alle brukere uten å investere store midler. Derfor behøver vi en tverrpolitisk reform som investerer flere titalls milliarder, som sikter mot å skape et moderne behandlingsapparat og et ettervern som fungerer. Det kan lyde som en floskel, men det er faktisk fortsatt slik at du skal ha ren og skjør flaks for å lykkes med livet etter endt avgiftning. Det reelle ettervernet er fortsatt en vag drøm forbeholdt festtaler og forord i politiske programmer og, ja ... opptrappingsplaner.
På tide å granske rusomsorgen
Vi er nødt til å få en uavhengig granskning av feltet, ressursbruken og dets aktører. En evaluering av LAR, behandling, soning, lavterskeltilbud, frivillige organisasjoner og ettervern. Rusfeltet fremstår såpass ineffektivt og dårlig organisert at vi er avhengige av bedre og konkret kunnskap for å vite hva som fungerer og hva som ikke fungerer. En slik tankegang vil motarbeides av store deler av feltet selv, fordi man selv vet så altfor godt at resultater er svake. På et felt med høy dødelighet og store lidelser sitter innrømmelser langt inne, og du skal lete lenge etter noen som er villige til å ta på seg ansvar. Dette ansvaret er vi nødt til å adressere, ikke for å skape syndebukker, men for å skape en bedre rusomsorg for fremtiden. Idag er det slik at både akademiske miljøer, fagbyråkratene, folkevalgte og ideelle organisasjoner samarbeider i å rosemale feltet. Ifølge overraskende mange av disse er den norske rusomsorgen slett ikke så dårlig stilt. Det er feil.
Selv uskyldige forslag om å evaluere LAR-ordningen blir stoppet i stortinget, gjerne begrunnet med støtte fra rusforskere fra Seraf eller Sirus. For brukere, pårørende og omverdenen fremstår det både selvsagt og uproblematisk å evaluere store helseprosjekter. Bare motstanden mot å granskes er alene et argument for å granske. Det er grunn til å tro at en omfattende evaluering av rusomsorgen vil avdekke store hull på mange områder. Ettervernet er en opplagt kandidat, og kommunenes manglende ansvarlighet knyttet til bolig og oppfølging. Men finnes en rekke andre aspekter som vi bør få en større innsikt i, blant annet ressursbruken til de private organisasjonene på feltet, både ideelle og kommersielle. Er behandlingen effektiv? Hvilken effekt har lavterskeltilbudene? På hvilken måte forvalter organisasjonene de store offentlige tilskuddene? Jeg er ikke alene om å mistenke at ressursbruken i rusomsorgen er uprofesjonell og ineffektiv. En større granskning kan gi oss mange svar, samtidig som den kan skape en større felles forståelse av utfordringene.
Rusfeltet svikter brukerne
Det er imidlertid betegnende for rusfeltet og det sosiale arbeidet at selv begrensede økninger fremstilles som store satsinger. Aktører på feltet utøver på sin side nesten ingen maktkritikk og protesterer sjelden på annet enn saker knyttet direkte til egne interesser. Dermed bidrar dessverre feltet selv aktivt til den forsiktige politiske innsatsen og de lave økonomiske prioriteringene, både på kommunalt og nasjonalt plan. Ideelle organisasjoner reiser aldri politiske krav som ikke er knyttet til egen økonomi, og deltar sjelden i den overordnede debatten om rusfeltets behov. Slik sett skiller rusfeltet seg dramatisk fra andre store politiske felt, ved at aktørene tilsynelatende ikke interesserer seg for å kjempe for sine klienter og brukere. Organisasjoner innen landbruk, transport, idrett eller særfelt som kreft eller psykisk helse samarbeider stadig inn mot myndigheter. Men på rusfeltet står man fortsatt hver for seg. Det er en grov kollektiv forsømmelse på vegne av brukerne. Derfor kan vi heller ikke først og fremst anklage politikere for ikke å satse nok, fordi skylden i langt større grad ligger på feltet. Uten et koordinert politisk press vil vi aldri oppnå noe annet en stadig nye moderate «opptrappingsplaner».
Kronikken sto opprinnelig på trykk i fagtidsskriftet Rus & Samfunn.
Følg tekstforfatteren på twitter: @anlovp