Det er Belgias sorg – og Europas problem.
Minst fire terrorangrep eller alvorlige forsøk på terrorangrep på bare to år har sitt utspring nettopp herfra: Angrepet på det jødiske museet i Brussel i 2014. Terrorcellen i Verviers, som politiet lyktes å sprenge i januar 2015. Angrepet på Thalys-toget mellom Amsterdam og Paris i august i år. Og nå - de blodige terrorangrepene i Paris. Alle kan knyttes til Molenbeek i Brussel.
LES OGSÅ: – Alltid forbindelse til Molenbeek
Omtrent 40 prosent av befolkningen her er muslimer. Ekstremistene blant dem utgjør en liten minoritet, men de krever sin plass i det offentlige ordskiftet. Og her finner de mange potensielle rekrutter. I likhet med enkelte forsteder i Paris sliter Molenbeek med store økonomiske forskjeller og massearbeidsløshet. Det er en ung befolkning med store familier i trange leiligheter. En av to ungdommer går ut av skolen uten eksamen. Det er de mistede muligheter. Dét er også Belgias sorg.
Dagen før terrorangrepene, det virker allerede som en liten evighet siden, gjestet den amerikanske stjerneprofessoren Robert D. Putnam Oslo. Vi satt i Universitetets Aula omgitt av Munch-fresker og tilsynelatende vellykkede mennesker, og hørte Putnam snakke om hvor viktig det er for alle å høre til.
Mange års forskning har resultert i bestselgeren «Our kids». Fra før av har Harvard-professoren publisert en annen bok: «Making Democracy Work», der han lanserte begrepet sosial kapital og sosiale nettverk. I Oslo snakket Putnam om integrering og inkludering, og hvordan økende forskjeller ødelegger sosiale nettverk. På en mottakelse ved den amerikanske ambassaden samme kveld utvidet professoren perspektivet til å omfatte strømmen av flyktninger og migranter til Europa i dag.
På kort sikt, sier Putnam, vil stor innvandring kunne bli krevende. På lang sikt kan den bli svært berikende. Hvordan det vil gå avhenger også av oss, majoritetssamfunnet. «Hvordan vil dere omtale flyktningenes barn?» spurte Putnam. «Hvis alle barn, i dette tilfellet i Norge, uavhengig av mor og far og hvilket sosioøkonomisk utgangspunkt de har, blir omfattet av det store «vi» – vil mulighetene for vekst og velstand øke. For alle, ikke for de få.»
Så enkelt og så vanskelig.
Belgia og Nederland er multikulturelle samfunn. Små land med en rik kultur. Men radikal islam har gjennom årene blitt svært synlig. Det oppsiktsvekkende drapet på filmskaperen Theo van Gogh for elleve år siden markerte starten på et krasst ordskifte.
Ekstreme organisasjoner som Sharia4Belgium og Sharia4Holland er etablert, blant annet etter kontakt med den kjente ekstreme islamisten Anjem Choudary i London. Hatet spres mann-til-mann og på nettet.
Ekstremistene er ikke bare fattige, villfarne ungdommer. Også unge menn fra middelklassen fanges inn av den radikale diskursen. Støtter ekstremister, i ord. Noen også i handling.
Kamp mot terror kan ikke møtes av integreringstiltak alene. Men heller ikke av bomber alene. Eller etterretning alene. Noen vil bli radikalisert. Men vi kan redusere risikoen ved å skape samfunn der alle har reelle muligheter. Og vi kan fange opp flere som står i risikosonen dersom vi har velfungerende sosiale nettverk i bydeler, borettslag, idrettslag og religiøse samlingssteder. Det finnes ingen enkle løsninger.
Noen vil. når alarmen går, allerede ha blitt farlige. Da er de en oppgave for politiet. Men politi og PST kommer til å trenge «nabokjerringa». Selv om de nå kommer til å få flere verktøy, vil vil ikke ønske oss et samfunn der politiet alene kan forebygge slike angrep. Det vil bety en voldsom inngripen i våre liv og de verdiene som våre åpne, demokratiske samfunn bygger på.