Bare måneder etter at Paris sist ble rystet av det forferdelige terrorattaket mot Charlie Hebdo, er byen igjen preget av frykt, sorg og unntakstilstand. Minst 129 mennesker døde. Langt flere vil være merket for livet. 13. november ble dagen da terrorkrigen nådde Europa med en helt ny intensitet.
Frankrikes president François Holland kaller terrorhandlingene en krigserklæring. Blodbadet har satt landet i høyeste beredskap og gitt strengere sikkerhetsforanstaltninger i hele Europa. Søndagens G20-møte i Tyrkia signerte en felles erklæring om å skjerpe grensekontrollene og sikkerheten i luftfarten etter terrorangrepet. Det samme møtet kom til enighet om at flyktningkrisen med utgangspunkt i Midtøsten og Afrika må løses med en global og samordnet innsats. Det er en viktig og riktig erkjennelse i lys av en terrordåd som vi frykter kan føre til økt polarisering i hele Europa.
Det er ikke bare Frankrike som nå står foran store utfordringer så vel sosialt som politisk i kjølvannet av et angrep som vil kreve svar og handlinger. Statsminister Erna Solberg framholdt i sin tale etter terroranslaget mot Paris at der vi «bruker ord, bruker de våpen». Samtidig må vi ta innover oss at det brutale og avskyelige angrepet ikke er et utslag av ord, men et sannsynlig svar på vestlige nasjoners inngripen i Midtøsten og krigføring i Irak og i nyere tid Syria. Uten den erkjennelsen vil vi ikke makte å legge rammene for en fornuftig og rasjonell politikk for å komme terroren til livs. Det inkluderer en flyktningpolitikk hvor vi klart skiller mellom terrortrusselen og mennesker som er på flukt fra de samme kreftene som har gjort angrepet på Paris mulig. Enkelte nasjoners forslag om å utestenge muslimske flyktninger på bakgrunn av terrorhandlingene, er derfor en gal vei å gå.
Aldri før har vi sett et lignende profesjonelt og militært organisert attakk i så stor skala rettet mot mål i Europa. Brutaliteten i gjennomføringen viser at terroristene ikke ønsket forhandlinger eller dialog, men å ramme flest mulig vanlige mennesker på verst mulig vis. Det gjorde at angrepet også rammet våre demokratiske verdier og selve frihetstanken i et samfunn som ønsker mangfoldet velkomment. Uskyldige, helt vanlige mennesker ble fanatismens ofre. Levesettet de drepte og rammede i Paris representerer, blir vårt sterkeste våpen i den videre kampen mot ideologiene IS og deres sympatisører fører. Måten vi skal møte truslene på blir en utfordring ikke bare franskmennene, men Europa må dele.