Askespredning er blitt min kjepphest, og for å ta konklusjonen først: Enhver borger har eiendomsretten over sin egen kropp, og denne eiendomsretten skal ikke opphøre etter vår død. Vi må få bestemme over hva som skal gjøres med vår egen aske, enten vi vil ha den nedgravd på en kirkegård, gravlund, på egen eiendom, eller plassert i egen bolig. Staten tillater bare at vår aske blir spredd der ingen kan svømme og bare Lars Monsen har satt sin fot.
Mange kan aldri besøke sine kjære på gravlunder på grunn av avstand, sykdom, funksjonsnedsettelse eller alderdom. For mange er dette sårt. Dersom man har asken plassert i eget hus eller hage, kan det tennes lys der på familiens minnedager, allehelgensdag og julaften. Vi vil få et mer normalt og nærmere forhold til døden, om vi selv får ta ansvar for våre døde på denne måten, og ikke overlater dette til kirkevergen med en postgiro. På mange kirkegårder og gravlunder er det også trangt om plassen, og en ny ordning med privat plassering av askeurner vil redusere dette problemet.
For mennesker som ikke er religiøst anlagt, virker det noe selsomt at det er Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for den nåværende gravferdsloven. Jon Lilletun var saksordfører for loven i 1996, og han var statsråd i 1999, da Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen forgjeves forsøkte å få endret en stupid bestemmelse om at det ikke var lov å søke om askespredning mens man var i live. Det skulle pårørende gjøre etterpå. Denne bestemmelsen ble endret i 2001, så nå er det anledning for også levende å søke om askespredning.
Fremskrittspartiet vil legalisere aktiv dødshjelp. Det betyr at dødssyke mennesker skal få lov til å få hjelp til å avslutte livet, men etter døden er det myndighetene som bestemmer den geografiske plassering av ditt legeme eller asken din. Der har du lite du skulle sagt. Mennesker som vil ha sin aske spredd, vil gjerne få gjort det på steder man har en spesiell følelsesmessig binding til. Dagens lov tar ikke noe hensyn til dette, og den fullstendig ignorerer våre individuelle ønsker.
Når det gjelder andre land, så har den svenske «Begravningsförordningen» omtrent samme bestemmelser som gravferdsloven i Norge, men i Sverige kan det gis tillatelse til å dele asken i flere urner. Det er ikke tillatt i Norge. I land som Frankrike og Storbritannia kan man ta med seg asken hjem etter kremeringen, og man kan gjøre hva man vil med den. I Storbritannia har nå hinduene fått lov til selv å brenne sine døde på samme måte som i India.
Norge bør ta etter lovgivningen i Storbritannia. Der kan man fritt spre asken i haven, eller sette ned urnen i gressplenen. Det er også lov til å plassere en gravstein der, om den ikke er for høy eller for nær en motorvei. Det er selvfølgelig også lov til å plassere urnen hvor som helst i eget hus eller leilighet. Flere velger å sette ned urnen på fotball-, rugby- eller cricketbanen.
I Storbritannia er det også lov med kistegrav på sin egen eiendom, eller med tillatelse også på andres eiendom. Antallet begrenser seg til en eller to graver på hvert sted. Det er også noen begrensninger i forhold til avstand til brønner og grøfter, men det er langt lettere å få tillatelse til å gravlegge den døde i haven, enn det er å få satt opp en garasje. Alt dette kan boka «Green Burial» av JB Bradfield fortelle oss. Det står i boka et det tar bare tre fire timer å grave en grav. Den trenger ikke å være dypere enn at det skal være 30 inches (76 cm) av jord over kistelokket.
Asken som blir igjen etter oss utgjør ikke mye, litt avhengig av om vi er små eller XXL- utgaver. Vi blir kremert i en temperatur mellom 750 til 1.100 grader. Den ideelle temperaturen skal være 900 grader. Hva er det som er så farlig med denne asken? Hva er vi redde for? Det virker som om vi skal behandle denne asken som radioaktivt avfall.
Gravferdsloven ble for få år siden revidert, men departementet fant ingen grunn til å vurdere våre anakronistiske bestemmelser om askespredning, bortsett fra en mikroskopisk liberalisering av områder for askespredning. Nå er det blitt tillatt å spre asken i vassdrag, mye fordi sikhene har denne praksisen. Fortsatt er departementet ekstremt redd for at det skal bli noe som likner på private gravsteder, sjøl om gravferdsloven i §20 i sier at når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravsted for gravlegging av askeurne på egnet sted. Alle skjønner at dette gjelder mennesker av en annen kaste enn minstepensjonister og pinsevenner.
Den norske kirke har vært en bremsekloss for en liberalisering på dette området, men nå når den norske stat og den norske kirke ikke lenger holder hverandre i hånda, bør loven kunne endres. Man er ikke noe mer kristen om man vil ha sine kjære på en kirkegård, enn om man vil ha dem på en solflekk i hagen sin ved siden av ei edelgran. Dessverre er regjeringa like taus som graven.