Konspiratoriske undertoner i dagens innvandringsdebatt har flere likhetstrekk med 1920-tallets debattklima. En paranoid nisse har sneket seg med på lasset. En lite konstruktiv nisse debatten er tjent med å bli kvitt.
Høsten 1920 dukket en bok med tittel «Den nye verdenskeiser» opp på det norske bokmarkedet. Dette var den første norskspråklige utgaven av det antisemittiske falskneriet «Sions vises protokoller». Allerede året etter ble teksten grundig avslørt som et falsum, men likevel ble den trykket opp i store opplag over hele verden.
Protokollene ble lite omtalt i norsk presse, men fikk en viktig posisjon i den sosiale og politiske periferien. På den moderne konspirasjonsteoretiske arenaen har «Sions vises protokoller» fått en konkurrent i Eurabia-teorien. Og på ny ser vi at elementer fra det ekstreme får innpass i den moderate debatten.
Den norske antisemittismen i mellomkrigstiden karakteriseres gjerne som latent og situasjonsavhengig. Den var et sekundært fenomen, som kun kom til overflaten i bestemte situasjoner. I forbindelse med den russiske revolusjonen ble den radikalisert – og den ble konspirasjonsteoretisk.
I de turbulente 1920-årene ble den berettigede revolusjonsfrykten i økende grad sidestilt med antisemittisk paranoia. De russiske revolusjonslederne var angivelig alle jøder og dermed moderne representanter for en eldgammel verdenskonspirasjon. I Protokollene ble fiendebilder slått sammen og fronter forent mot «bolsjevikjødene». Ambisjonen om verdensmakt var iboende i «det jødiske». Jøder som hevdet noe annet løy for å skjule sine sanne intensjoner. Frimurere og «kulturbolsjeviker» tilslørte komplottet.
Ekstreme antisemitter fikk sine konspirasjonsteorier eksponert i avisspaltene og gjennom aktuelle saker på 1920-tallet. Selv om de ekstreme var få i antall, ble debatten preget av konspirasjonsmyten. I Aftenposten kunne man i 1924 lese at «[den jødiske] racen formerer sig sterkt» etterfulgt av det paranoide: «Bare vent og se. De har mange hjælpere.»
Da den tysk-jødiske flyktningstrømmen tok seg opp på 1930-tallet, var holdningene internalisert i deler av embetsverket og rikspressen. Justisdepartementet ville unngå en invasjon av jøder til landet og fremmedkontoret fryktet at Norge skulle bli en jødekoloni. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 meddelte Aftenposten på lederplass at man ikke skulle dømme tyskernes oppgjør med jødene, da man ikke kjente til motivene for oppgjøret. Hadde jødene fremprovosert forfølgelsene, spurte man seg.
Resultater var at norske myndigheter bevisst behandlet jødiske søknader om asyl og statsborgerskap ulikt andre søknader. Trenering av jødiske søknader var regelen snarere enn unntaket. Til tross for skillet mellom radikale antisemitter og norske byråkrater og avisredaktører, var konspirasjonsretorikken blitt normalisert.
I dag blir muslimer beskyldt for å ville underlegge seg Europa. Ifølge Eurabia-litteraturen blir Europa forrådt av politisk korrekte «kulturmarxister». Invasjonen skjer heller ikke denne gangen åpenlyst, men gjennom innvandring og høye fødselstall. Islam oppfattes som en monolittisk størrelse, der alle muslimer er synkronisert mot ett felles mål. Såkalte moderate muslimer er bare et utslag av taqiya – løgn.
«Uheldig muslimdominans å ha Hadeda Taquia som leder i justiskomiteen», lød en kommentar som dukket opp på Facebook-siden til en fremtredende Frp-politiker i fjor. At Hadia Tajiks navn var omskrevet var som vist over ikke en uheldig skrivefeil, men et nikk til meningsfeller.
Også Miljøpartiets Shoaib Sultan måtte tidligere i høst ta til motmæle mot lignende beskyldninger om hans skjulte motiver. Klargjøringer om at han ikke støtter IS eller ønsker innføring av sharia. Men det tilfredsstiller dessverre ikke de paranoide nettrollenes hunger for muslimsk blod. I denne konspirasjonsteoretiske konteksten blir Tajik, Sultan og mange flere med dem trojanske hester.
I 2009 fikk Eurabia-teorien en moderat drakt i form av eufemismen «snikislamisering». Utspillet kom ikke fra kommentarfeltene, men fra Frps leder og dagens finansminister, Siv Jensen. Til tross for hennes beklagelser i etterkant av terroren, benyttet Carl I. Hagen uttrykket på nytt tidligere i år.
Den innvandrings- og islamkritiske tenketanken Human Rights Service (HRS) har også i etterkant av terroren beklaget sin retorikk. Likevel inneholder deres nettsider den dag i dag positive omtaler av kjernebøker innen Eurabia-teorien. Terroristens ideologiske forbilde, bloggeren Fjordmans tekster er også henvist til med link. Det er selvfølgelig forskjell på Fjordman og HRS, og det er forskjell på Jensens uttalelser og hatytringer på nett. Men det skulle da bare mangle! Religionskritikk som hviler på konspirasjonsmyter lyder et annet navn: fremmedfrykt.
Slik retorikk er med på å radikalisere de anti-muslimske miljøene, og i verste fall kan personer i besittelse av et slikt verdensbilde føle seg presset til handling. Etter 22. juli-terroren ble det igjen fokus på trusselen fra paranoide hatmiljøer. Det er PSTs ansvar å overvåke disse, men ideene finner også veien inn i samfunnsdebatten via nettforum og kommentarfelt.
Historien viser at ideer fra ytterkantene får gjenklang i det moderate. Regjeringspartiet Frp og premissleverandøren HRS bør holde seg for gode til å lefle med konspirasjonsteoretiske forestillinger. En åpen og fornuftig innvandringsdebatt, føres best uten nisseluer av aluminium på topplokket. Spredere av snikislamiserings-begrepet bidrar til å snikradikalisere og fordumme debatten. Derfor er det grunn til bekymring når diskursen forskyves og konspirasjonsteoretiske forestillinger blir stuerene.