I mai 1967, omtrent tre uker før den tredje arabisk-israelske krigen brøt ut, ble den årlige israelske melodifestivalen arrangert i Jerusalem. På dette tidspunktet var byen delt i to. Piggtråd, ruiner og et dystert ingenmannsland skilte det jødiske vest fra jordansk-kontrollerte øst, hvor de fleste palestinerne bodde. I jødisk identitet, kultur og religion er det ingen by som er viktigere enn Jerusalem. Byen hadde alltid vært et geografisk tyngdepunkt for jødisk litteratur, poesi og musikk, men i 1967 ønsket Jerusalems daværende ordfører, Teddy Kollek, å gi melodifestivalens publikum en bonus, i form av en moderne sanghyllest til byen. Visesangerinnen Naomi Shermer ble den som innfridde Kolleks bestillingsoppdrag og hennes sang, «Jerusalem av gull», ble en umiddelbar hit med høy allsangfaktor. Sangen er en patosfylt, melankolsk kjærlighetserklæring til Jerusalem. I Shermers verselinjer er Jerusalem en by hvor brønnene er tørket ut og markedsplassen øde, og hvor det jødiske folket er syke av lengsel etter sin fortapte by.
Med Jerusalem av gull på repeat rykket lsrael på forsommeren i 1967 stadig nærmere krig. For det israelske folket var denne perioden – kjent som «ventetiden» i Israel – sterkt preget av en eksistensiell, kollektiv angst. Så, 5. juni, startet den fryktede krigen. Og seks dager etter var den allerede over. Krisen var avblåst. I Israel kunne kontrasten til stemningen i dagene før krigen knapt vært større. Følelsen av ikke bare å ha overlevd, men virkelig triumfert i kampen mot de arabiske landene, transformerte den nasjonale angsten til nasjonal eufori. Og som ikke det var nok, krigen hadde også resultert i at hele Jerusalem nå var under israelsk kontroll, inkludert den viktige Gamlebyen. I denne atmosfæren ble den militære seieren og Shermers musikalske slager opphøyd til en høyere enhet. Den jødiske lengselen, som Shermer bare uker tidligere hadde satt toner til, var med ett gått i oppfyllelse. Shermer diktet deretter et nytt, triumferende vers, hvor byens brønner igjen er fylt med vann, og hvor det lengtende folket har returnert til de tidligere tomme gater og torg. Jerusalem, Israels «evige» hovedstad, byen av gull, endelig tilbake på jødiske hender!
Shermers sang var like historieforfalskende som den var fengende. Jerusalem var langt ifra noen forlatt by, her var både vann i brønnen og masser av folk på torget. Men for et Israel i seiersrus spilte dette liten rolle. En drøy uke etter at byen var erobret vedtok den israelske regjeringen at byen skulle annekteres, og ikke lenge etter ble avgjørelsen implementert. Innen sommeren var over i 1967 var det som om byen aldri hadde vært delt i to. Borte var piggtråden og ingenmannslandet. Den hellige byen var «forent», og Israels ledere sverget at den aldri skulle deles igjen.
Men etter å ha vært sulteforet på Jerusalem i så mange år, var det som om Israel ikke kunne bli mett på den hellige byen. Israel ville ha mer. Mer territorium og mer kontroll. Det ble derfor raskt besluttet at byens grenser skulle utvides. Over natten ble Jerusalems størrelse tredoblet, og byen ble Israels største. 28 palestinske landsbyer ble med et pennestrøk forvandlet fra å være landsbyer innenfor det jordanskkontrollerte Vestbredden, til å plutselig være nabolag i Israels «stor-Jerusalem». Atter andre måtte konstatere at mens deres land ble innlemmet i staten Israel, havnet deres hjem på utsiden av de nye bygrensene.
De siste ukenes voldseskalering har igjen dratt oppmerksomhet til spørsmålet om ikke Israel med sin voldsomme appetitt i 1967, endte opp med å bite over for mye. Mange av dagens problemer er direkte følger av de valgene som ble tatt rett etter krigen. For eksempel kommer rundt 60 prosent av de totalt 300.000 palestinerne som bor i Jerusalem i dag fra nettopp de 28 nabolagene som ble en del av byen som følge av utvidelsene i 1967. Disse palestinerne kommer ikke til å forsvinne på magisk vis, selv om det later til at det er nettopp dette israelske myndigheter håper på.
Tross Jerusalems åpenbare problemer er det lite trolig at Israels politikk i byen vil endre seg. Spørsmålet om Jerusalem visker ut de ellers relativt tydelige politiske skillelinjene i israelsk politikk, og ingen politiker med ambisjoner om makt i Israel vil si høyt at Jerusalem må deles, og byens innbyggere ha samme rettigheter, dersom fred skal være innen rekkevidde.
Den som besøker Jerusalem i dag vil sannsynligvis finne at det er gråstein, mer enn gull, som er karakteristisk for denne byen. Stein i form av den som slynges av palestinske unggutter, stein i form av digre betongklosser som sperrer inn- og utfartsårene til de palestinske nabolagene, og ikke minst stein i form av muren som skiller Øst-Jerusalem fra resten av det palestinske Vestbredden. Når solen går ned over Jerusalem, akkompagnert av de neongrønne muezzinenes kall til aftenbønn, kan denne byen virkelig være hjerteskjærende vakker. Men mest av alt er den bare virkelig hjerteskjærende.