4. november har Røde Kors vært til stede i Norge i 150 år, til stede for de mest sårbare. Det skal vi fortsette med. De lokale omsorgs- og beredskapsbehovene er store, kanskje større enn noen gang. Vår rolle i dagens flyktningkrise viser hvor aktuell og viktig vi er som samfunnsaktør og beredskapsorganisasjon.
Røde Kors ble stiftet av regjeringssjef Frederik Stang i Kristiania i 1865. Selve søknadsbrevet ble godkjent av kongen i statsråd 4. november, to år etter at den internasjonale Røde Kors-komiteen ble etablert i Sveits av filantropen og forretningsmannen Henry Dunant. I 150 år har organisasjonen hatt en grunnidé: at enkeltmennesker har ansvar for å hjelpe andre mennesker i nød, fordi statens egne ressurser aldri vil være tilstrekkelige. Røde Kors skal dessuten hjelpe alle, uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, religion og handlinger.
Disse grunntankene er høyest aktuelle i dag hvor vi ser at mange i Norge faller utenfor. Ensomhet er i ferd med å bli en humanitær utfordring i alle aldre, ikke minst blant den voksende gruppen av eldre. Altfor mange ungdom sliter også med skolefrafall og psykiske plager. Skillet mellom fattig og rik øker og gir dem med lav inntekt færre muligheter; og her er det særlig barna som mister muligheter til å delta i sosiale aktiviteter. Økt migrasjon gir integreringsutfordringer. Det samme gjør den betydelige økningen i antall flyktninger som nå skal finne seg til rette i det norske lokalsamfunnet, både de mange tusen på vent i mottak og alle dem som er nybosatte i kommuner rundt om i landet.
Humanitære initiativ før og nå
Opp gjennom historien har Røde Kors tatt humanitære initiativ og ivaretatt enkeltmenneskers behov, der det offentlige Norge ikke har gjort det. Eksempelvis utdannet vi sykepleiere på slutten av 1800-tallet, bygget sykestuer – særlig i Nord-Norge – på 1920- og 1930-tallet, driftet et hospitalskip i Nord-Norge fra 1923–1938. I andre halvdel av 1980-tallet drev vi de første asylmottakene for å bistå norske myndigheter med å håndtere strømmen av asylsøkere – en situasjon som var helt ny for dem. Etter hvert tok myndighetene over ansvaret for asylmottakene. På 1990-tallet hadde vi store kampanjer mot rasisme, blant annet «Ja til et fargerikt fellesskap» og «Stopp volden». I 2009 etablerte vi Helsesenter for papirløse, og fire år etter opprettet vi, tross en del motstand, et akuttovernattingstilbud for fattige tilreisende EØS-borgere. I disse dager, i forbindelse med flyktningkrisen, skriver vi igjen historie. I flere uker bemannet våre frivillige en helsepost på registreringssenteret til Politiets Utlendingsenhet (PU) på Tøyen i Oslo, inntil legevakten tok over. Vi har fortsatt frivillige på Tøyen 24 timer i døgnet – på venterommet for barnefamilier og enslig mindreårige asylsøkere. Vi er også til stede på det nyopprettede registreringssenteret i Råde, og drifter et eget akuttmottak i Oslo på oppdrag fra UDI. I skrivende stund er vi på en rekke akuttmottak rundt om i landet for å gi strømmen av nye asylsøkere omsorg og verdighet. Og alle steder erfarer vi det samme; hvor mye det faktisk betyr for asylsøkerne å ha en hånd å holde i.
Til stede i lokalsamfunnet
Gjennom 42.000 frivillige og 383 lokalforeninger er vi i hele landet. Det trengs. Vi bidrar til å trygge lokalsamfunn og redder liv gjennom flere hundre årlige beredskapsaksjoner, inkludert søk, redning og evakuering. Vi rykker raskt ut med lokale frivillige som kjenner de lokale forholdene. Slik vi gjorde da bussbrannen skapte panikk i Gudvangatunnelen i august. Eller da flommen raste i Flåmsdalen i fjor høst hvor flere hus ble revet bort av vannmassene og 143 innbyggere ble evakuert til Røde Kors-huset. Eller da storbrannen herjet i Lærdal i januar i fjor og flere hundre innbyggere ble vekket og evakuert ut i nattemørket. Nå i sommer har hjelpekorpset vært ute på hele 213 henteoppdrag.
Røde Kors er så mye mer enn søk og redning. Vi har åpne møteplasser og en rekke lokale nettverksaktiviteter for å forebygge og bekjempe ensomhet og ekskludering, slik som besøkstjeneste, visitortjeneste, leksehjelp, aktivitetsgrupper, norsktrening, flyktningguide, ferieleir for familier med svak økonomi, aktiviteter på asylmottak og egne barne- og ungdomsgrupper.
Tale de svakes sak
Vi skal fortsette å være en viktig støtteaktør til myndighetene. I beredskapsarbeidet må vi, sammen med kommunene, styrke den lokale beredskapen, særlig i de minste og mest avsidesliggende bygdene. Ifølge Meteorologisk institutt vil vi på grunn av klimaendringene og mer ekstremvær få flere naturkatastrofer: hyppigere og kraftigere nedbør, mer flom, sterkere vind, flere ras og skred. Samtidig varsler Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap om at store ulykker, terrorisme, sikkerhetspolitiske kriser, smittsomme sykdommer, skogbranner, gassutslipp, tunnelbranner og skipsulykker kan ramme Norge.
I omsorgsarbeidet må vi stadig utvikle oss slik at vi har en sentral plass i velferdssamfunnet og fyller en rekke av de lokale omsorgshullene det offentlige ikke dekker. Vi må fange opp dem som faller ut ved å tilby sosiale aktiviteter og møteplasser hvor alle er velkomne. Vi må være til stede for mennesker i alle aldre og livssituasjoner. I krise og hverdag.
Og kanskje viktigst; I kraft av vår posisjon må vi avdekke humanitære behov, tale de svakes sak og arbeide for å sikre rettighetene til de mest sårbare i samfunnet. Slik vi nå gjør når vi utfordrer myndighetene i deres håndtering av flyktningstrømmen. Det er vår plikt å hjelpe de sårbare blant oss. Derfor må vi også utfordre oss selv. Vi er – og skal være – en sprek 150-åring.
Til alle dere som er frivillige i Røde Kors: Gratulerer med 150-årsdagen, og tusen takk for at dere bruker fritiden deres på å hjelpe andre. Dere gjør Norge til et tryggere og varmere samfunn.