Hvordan kan mennesker på flukt fra krig, sult og fattigdom, stemples som ”lykkejegere” og ”snyltere” som utelukkende er på jakt etter vår rikdom? Hvilke mennesker er det som kan sette seg til doms over andre og kalle dem for ”lykkejegere” eller grovere betegnelser som ”snyltere” og ”parasitter” som i overveiende grad anonyme netthatere og innvandringsmotstandere tar i bruk?
Symptomatisk i innvandringsdebatten, nettavisenes kommentarfelter, sosiale medier og blogger, har vært hvordan mennesker og folkegrupper er blitt omtalt med svært nedsettende karakteristikker som regelrett søppel og snyltedyr. Historiske erfaringer har vist hvordan slike negative betegnelser brukt om folkegrupper, har vært retoriske øvelser og diskursive forberedelser til folkemord.
For mange kan veien fra ord til handling være ekstra kort og spesielt hvis ordene sammenfaller med et lenge opparbeidet sinne og en utemmet og undertrykt aggresjon. For er det noe sinte unge menn av noen ekstremister, det være seg islamister eller høyreekstreme, har til felles, så er det hatet mot de andre, de som er annerledes enn dem selv og som ikke deler deres ekstreme verdensanskuelse.
Det er også et annet viktig moment og det er idealiseringen av et samfunn fylt orden og renhet. For islamisten er idealet en religiøs orden og åndelig renhet, for den høyreekstreme er det en kulturell renhet og raseren orden. I begge tilfeller er det snakk om ordens- og renhetsprosjekter hvor mennesker som er annerledes og som tenker forskjellig enten skal la seg innordne eller utryddes.
Karakteristisk for de sinte unge mennene, både islamistene og de høyreekstreme, er at de ser på seg selv som ofre for samtiden og for det samfunnet de lever i. Siden de er ofre og samfunnet omkring dem har misforstått og ikke forstår dem, er deres ekstreme handlinger og terroranslag uttrykk for å tvinge omverden til å danse etter deres pipe. Om de sinte unge mennene ikke lykkes med sitt forsett, har de i hvert fall gjort seg bemerket og får kanskje en høy stjerne internt hos sine meningsfeller og allierte.
Selv de ensomste ulvene av noen ekstremister har gjennom sine kontakter på internett og sosiale medier fått bekreftelse på at de ikke er fullt så ensomme, at deres meninger deles av flere som nærmest applauderer dem fram eller gir en slags betinget støtte som for eksempel: ”Jeg støtter ikke dine handlinger, men forstår hvorfor du gjorde det og er enig med dine meninger”.
Både etter barne- og massemorderen Anders Behring Breivik 22.juli 2011 begikk sine grusomme handlinger og Anton Lundin-Petterson nylig utførte skolemassakren i Trollhätten, framkom det støttende og sammenfallende reaksjoner fra mennesker på nettet som uttrykte at de riktignok tok avstand fra handlingene, men at de godt forsto morderne var drevet til sine ekstreme handlinger på grunn av innvandringen og fler- eller multikulturen.
Skylden for ugjerninger begått av høyreekstremister, legges altså på ikke-europeisk/vestlig innvandring, flyktningene og multikultur, og ikke på de høyreekstreme selv. Slik forsøker de høyreradikale og ekstreme innvandringsmotstandere å frikjenne seg fra å være premissleverandører til den rådende kloakk av hat de selv har bidratt til, et hat vi må formode at nevnte ekstremister som Breivik og Lundin-Petterson i fullt monn har latt seg nære og inspirere av.