1990 - 2003: Sanksjonene som tok liv
Sanksjonene mot Irak startet 6. august 1990. De ble initiert av USA med støtte av Storbritannia og fikk medhold av FN. De varte frem til USA's invasjon våren 2003. Resultatet var ifølge Susan Lindauer en katastrofe for Irak's sivilbefolkning. Vanlige folk hadde ikke penger, mat eller rent drikkevann. Feilernæringen nådde astronomiske dimensjoner. Sykehusene manglet medisiner og rekvisita, de måtte operere uten å bruke bedøvelse. Da krigen begynte i 2003, hadde 1,7 millioner under 5 år og over 60 år dødd av sult og medisinmangel. Da USA startet bombingen og invasjonen i 2003, lå Irak allerede nede for telling.
Ifølge Genevekonvensjonen kan ikke sivile bli straffet for ledernes ugjerninger. Spesielt er det forbudt å utsulte en befolkning og fjerne det som er nødvendig for å overleve. Etter hvert som skadevirkningene ble tydelige, innså verdenssamfunnet at sanksjonene direkte rammet uskyldige og krevde slutt på sansksjonene rundt år 2000. Noen startet å sende inn nødhjelp med fly etter at flyplassen i Bagdad gjenåpnet, og ga blaffen i USA og FN.
FN lykkes å ta livet av flere med sine sanksjoner enn alle atom-, kjemiske- og biologiske masseødeleggelsesvåpen benyttet i hele historien. FN forårsaket en humanitær katastrofe, og ble omsider klar over det etter 10 år med død og elendighet. For FN ble dette en svart plett i historieboken, men ansvaret må likevel legges hos USA som klarte å tvinge sanksjonene igjennom.
2000 - 2002: Irak viftet med det hvite flagget
CIA-asset Susan Lindauer har skrevet boken "Extreme Prejudice" som bl.a. omtaler hennes rolle som bak-kanal mellom Irak og USA. På slutten av 1990-tallet ble det gjenopptatt uoffisiell kommunikasjon mellom USA og Irak mens de offisielt ikke snakket sammen. Det var Susan Lindauer som formidlet kontakten mellom Iraks ambassade og CIA, hun hadde tillit i begge leire. USA innså også at det nærmet seg slutten på sanksjonene, og fryktet både tapt anseelse og å miste svære kontrakter og oppdrag innen oljesektoren og gjenoppbyggingen av landet.
I 2000 uttalte Iraks ambassadør at Bagdad var klar til å imøtekomme ethvert krav fra USA. Ambassadøren sa det bare ville ta et par uker å få på plass detaljene i en avtale. Colin Powell siterte ambassadøren i kongressen. Den nyvalgte president George W. Bush så ut til å ville gå videre med samtalene. I løpet av 2000 og 2001 lå et utkast på bordet. Her er noen av punktene fra avtalen ifølge Lindauer:
- Fra oktober 2000 var Bagdad klar til å gjenoppta våpeninspeksjon fra FN med full tilgang over alt uten noen restriksjoner
- Irak lovet Big Oil enorme kontrakter rundt leting, utvikling og leasing, inklusive kontrakter allerede gitt til russerne
- Bagdad tilbød seg å kjøpe 1 million nye amerikanske biler hvert eneste år over 10 år
- Irak lovet å investere tungt i amerikansk telekommunikasjonsutstyr og tjenester
- Irak forpliktet seg til å kjøpe amerikansk helsestell, sykehusutstyr og tjenester
- Irak lovet å gjenåpne alle markeder for amerikanske selskaper som hadde vært inne før den første gulf-krigen på samme nivå de hadde
- Irak sa seg enig i å bistå som vesentlig partner i USA sitt antiterrorarbeid
- FBI fikk frie hender til å opprette en "Task Force" i Irak, med myndighet til å arrestere og avhøre terrormistenkte
Mye av dette ble holdt hemmelig for det amerikanske folket og det internasjonale samfunnet. Bagdad signaliserte tydelig at USA kunne få hva som helst USA måtte ønske eller kreve, bare det ble slutt på sanksjonene. Saddam Hussein signaliserte til og med at han var åpen for å innføre demokratisk styresett og reformere landet. Han visste han hadde tapt og at alternativet som holdt på å seile opp var fryktelig. Irak overga seg uten betingelser, de heiste det hvite flagget til topps. USA hadde vunnet en fullstendig seier. Men USA ville ha mer. USA ville ha krig.
Da CIA-asset Susan Lindauer forsto at Bush-administrasjonen valgte å ignorere avtalen til fred som hun hadde formidlet fra Irak, gjorde hun klart at hun syntes dette var uhyrlig og at hun ikke kom til å tie med det hun visste. Derfor ble hun arrestert og fengslet etter The Patriot Act uten rettsak eller dom, stuet vekk i et militærfengsel og truet med tvangsmedisinering.
2003: USA bombet og invaderte Irak
Det er i strid med folkeretten å invadere et land fordi man ikke liker landets leder. Man må ha en gyldig grunn. Masseødeleggelsesvåpen - Weapons of Mass Destruction - ble løsningen, her fant George W. Bush sin gyldige grunn til krig.
Irak som ikke hadde noe fungerende helsestell, vannverk eller kraftverk, Irak som manglet reservedeler og rekvisita på absolutt alle områder, Irak som knapt hadde en bil nyere enn fra midten av 1980-tallet, Irak som var gjennomsøkt på kryss og tvers av våpeninspektører uten å finne noe, - dette Irak skulle ifølge USA ha velfungerende masseødeleggelsesvåpen og utgjøre en trussel for verden i 2003. USA la frem beviser og satelittfoto. Det hastet å ta Irak, sa USA. Før invasjonen serverte amerikanske ledere en orgie i løgnaktig retorikk og mediemanipulasjon, så dyktig gjennomført at resten av verden kjøpte den.
I ettertid ble løgnene avslørt. Satelittfotoene var falske, bevisene var konstruert av USA, det fantes ikke noen våpen som kunne ødelegge noe som helst, og USA visste dette på forhånd. Men da løgnene ble avslørt, var krigen allerede et sørgelig faktum og Irak var bombet sønder og sammen. Ifølge en norsk militærekspert på TV ble 150.000 mennesker drept bare under første ukens bomberegn. Ifølge et nøytralt byrå er til sammen 1 million mennesker i Irak drept i krigen.
Her er unnskyldningene USA må gi Irak :
- Unnskyld for at vi sørget for sanksjoner som førte til lidelser i strid med Geneve-konvensjonen
- Unnskyld for at vi ikke respekterte full og betingelsesløs overgivelse
- Unnskyld for at vi startet en krig basert på egenprodusert løgn
Likhet for loven
Det kan ikke være slik at man fordømmer russernes folkerettsbrudd og lar være å fordømme amerikanernes folkerettsbrudd. Man kan ikke avkrever russerne en unnskyldning for sine ugjerninger uten å avkreve amerikanerne en unnskyldning for sine. Det blir galt å sanksjonere mot ett lands overgrep og se gjennom fingrene med et annet lands overgrep.
Denne kronikken er refusert av NRK/ytring og av Klassekampen.
Mvh. Reidar Kaarbø, redaktør www.hvamenerpartiene.com