Lambda kan kalles en dusinvare fra gårsdagens trendarkitektur. Konseptet er uegnet som kunstmuseum. Til en absurd høy byggepris, som garantert vil stige, kommer høye driftskostnader i all fremtid. Med vår nye økonomiske situasjon er prosjektet blitt mer betenkelig også av den grunn.
Alternativet? Et fantastisk, publikumsvennlig, driftsøkonomisk og funksjonelt museum etter moderne prinsipper, til halve eller en tredel av prisen, i grønne omgivelser og lett adkomst. Med en fiktiv hastekampanje har byrådet gjort alt for å hindre sammenligning med et reelt alternativ på Tøyen, samt forsinket prosessen. Et førsteklasses museum kunne for lengst stått ferdig hvis ikke byrådet hadde sabotert det enstemmige bystyrevedtaket fra 2005 om utbygging på Tøyen.
Men det er god tid til en ny arkitektkonkurranse. Munch må få et best tenkelig museum. Selv om et par hundre millioner skulle være brukt på å omarbeide Lambda vil besparelsen ved å avblåse kunne telles i milliarder. Nybygg har ingen hast. Kunsten har det bra i sitt nåværende hus – og med rekordtilstrømning.
Hva gikk galt? Den politiske prosess. Lambda i Bjørvika skyldes vikarierende motiver, talljuks hvitvasket gjennom skinnmanøvrer, og politisk press. Saken ble «avgjort» ved at tre partier til slutt stemte for noe de var imot. Viktige virkemidler har vært hemmelighold og nektelse av innsyn i strid med offentlighetsloven, jfr. grunnlovens § 100: «Alle har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og i folkevalgte organer.» Stortinget vedtok i 2006 å utvide innsynsretten. Munch-saken er dermed et eksempel på Oslo kommunes praksis etter denne innskjerpelsen:
I mai 2008 meldte byrådsleder Erling Lae (H), sammen med kulturminister Trond Giske (Ap), at Munch-museet skulle flyttes til Bjørvika. Hovedsaken var Oslos salg av Vestbanetomten til staten som skulle bygge nytt nasjonalmuseum. Kommunen skulle da kjøpe en mindre tomt i Bjørvika til det nye Deichmanske hovedbibliotek. Denne tomtehandelen var i seg selv grei nok. Men at også Munch skulle flyttes var fullstendig overraskende.
Lae nektet å gi en begrunnelse, fordi «saken var avgjort»: For å unngå åpen behandling hadde han før pressekonferansen sanket underhåndsstemmer fra utvalgte bystyremedlemmer. Fuglene vet hva han fortalte dem på tomannshånd. Alt kan riktignok ikke foregå for åpen mikrofon, men problemet med bakromsavtaler er at saksfremstilling og premisser unndras innsyn. Lae uttalte senere: «Om vi hadde gått åpent ut med noe, ville det veltet hele spillet.» Giske supplerte: «Hvis vi hadde sendt dette på utredning, hadde alt stoppet.» Hvilket spill var det Lae snakket om?
Fem år senere, i 2013, la en tredje medspiller kortene på bordet. Venstre hadde tidligere foreslått flytting av museet, til Vestbanen (2002) og Bjørvika (2005), men var blitt nedstemt. I 2013 overtalte byrådet bak alles rygg SV til å snu – på premisser (pris, besøkstall osv.) som ganske snart viste seg uholdbare – og skaffet dermed Lambda flertall etter at det var nedstemt i 2011. Venstre ville nå, i tilbakeblikk, ha aksept for sin hovedrolle våren 2008:
«Hadde Venstre sittet med hendene i fanget etter at partiets Bjørvika-forslag ble nedstemt i 2005? Selvsagt ikke. […] I hemmelige forhandlinger mellom byrådet og Venstre stilte Venstre et krystallklart krav: Skulle Deichman flyttes, skulle også Munch-museet følge med til Bjørvika! Byrådet gikk etter harde forhandlinger med på dette. Men utad ble det hele fremstilt som en enighet mellom byrådet og kulturministeren. Venstre fikk ikke så stor oppmerksomhet, men kunne glede seg over at partiet nå hadde sikret flertall for sitt forslag til lokalisering av Munch-museet.»
«Krystallklart krav» og «harde forhandlinger». I hemmelighet, men stadig uten begrunnelse. Hvorfor måtte museet på død og liv flyttes til Bjørvika? At det er «byens beste tomt», som kulturbyråd Kjell Veivåg (V) i sin tid hevdet, motsies av geotekniske undersøkelser av grunnforholdene. Tomta på Tøyen er det derimot ikke noe i veien med.
Venstre var åpenbart stråmann for HAV Eiendom AS, grunneier og utbygger i Bjørvika. HAV er det kommersielle datterselskap til Oslo Havn KF, der venstremannen Bernt Stilluf Karlsen er styreleder. Karlsen agiterte i 2008 for at HAV skulle «styre prosessen og bidra til gjennomføringskraft». HAV ble overlatt konkurranseutlysning, jury osv, med prestisjebygg i sitt utbyggingsområde som et eksplisitt profittmål: Som forslagsstiller til bystyret i 2011 erklærte HAV at de «tjener penger på tomtesalg og merverdien av det som skapes av å få en så god nabo [som Munch-museet] i Bjørvika.» Klar tale, om enn noe uforsiktig: Selv det markedsliberalistiske Venstre innså at det ville vært dødfødt å argumentere for at det offentlige skal betale et dyrt og dårlig prosjekt av hensyn til en kommersiell utbyggers fortjeneste. Det forsto også Høyre, nå gissel i en korrupsjonssak. Derfor lokket på.
Vedvarende kritikk gjennom årene, både av prosessen og resultatet, er blitt ignorert med en konsekvens som synes som taus innrømmelse av svindel. Etter valget i høst var det rimelig å gi det avtroppende byråd en siste sjanse til å forklare seg.
Den 02.10. tok jeg i en e-post til Rådhuset utgangspunkt i tyveriet i 2004, bystyrets vedtak i 2005 om utvidelse på Tøyen og Laes pressekonferanse i 2008. Tomtesaken mellom stat og kommune var uproblematisk. Spørsmålet var hvorfor Munch måtte flytte. Bystyrets og byrådets møter våren 2008 inneholdt intet om dette: «Jeg tillater meg [derfor] å be om innsyn i de notater og sakspapirer fra før pressekonferansen 27.05.2008 som nødvendigvis må foreligge spesifikt om flyttingen av Munch-museet.»
Bystyres sekretariat svarte neste virkedag at de etterspurte papirer ikke fantes i deres arkiv. Saken var derfor oversendt byrådet for behandling og besvarelse. Etter to uker og tre purringer er det stadig taust fra byrådet. Hvis papirer ikke finnes ble et offentlig milliardprosjekt bare avtalt muntlig på bakrommet, og på en måte som fremtvang en uakseptabel politisk prosess.