Kronikken er skrevet i samarbeid med Hanne C. Kavli, og Silje Sønsterudbråten, forskere ved Fafo.
Allerede før krigen i Syria sendte tusener på flukt til Europa, strevde norske myndigheter med å få kommunene til å bosette det antallet flyktninger som har fått opphold i Norge. Mange bor derfor lenge i asylmottak også etter at søknaden er ferdig behandlet. Med mindre det tas nye grep i bosettingsarbeidet vil stadig flere bli boende lenge i mottak. Men hva er alternativene? Kan flyktningene bosette seg selv? Kan kommunene overtales eller bestikkes til å ta imot et betydelig høyere antall? Eller må staten sørge for å bosette flyktningene enten kommunene vil eller ei?
«Å få kommune»
Mennesker som søker beskyttelse i Norge bor på asylmottak mens de venter på at søknaden deres blir behandlet. Så mange som tre av ti beboere på mottak har imidlertid fått opphold. De venter på det som på asylmottakspråket heter "å få kommune". IMDi har ansvaret for å inngå avtaler med kommunene om bosetting, men kommunene bestemmer selv om og hvor mange flyktninger de vil bosette. Selv om norske kommuner tar imot flere enn noen gang før, øker antallet personer i mottak. Resultatet er at antallet personer som blir boende lenge i mottak, også med oppholdstillatelse, øker. I september kom 4900 nye asylsøkere til Norge, og antallet som flytter inn i mottak i tida fremover vil bli rekordhøyt. UDI estimerer at mellom 75 og 80 prosent innvilges opphold, men foreløpig er det lite som tyder på at Kommune-Norge med dagens system vil bosette raskt nok i årene som kommer. Dette er åpenbart ikke en god situasjon for flyktningene, som venter på muligheten til å komme i gang med sitt nye liv. Det er heller ikke noen god situasjon for Utlendingsdirektoratet (UDI), som trenger plassene i mottak til nye asylsøkere. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) bruker dessuten mye tid og ressurser på å forhandle med kommunene om å ta imot flyktningene. Kostnadene ved det vi kan kalle forsinket bosetting er altså betydelige, både for den enkelte flyktning og det norske samfunnet.
Kan flyktningene bosette seg selv?
I Sverige åpnet myndighetene allerede i 1994 for at asylsøkere kunne finne bolig selv, og flytte ut av mottak. I møte med et raskt voksende bosettingsbehov har flere organisasjoner og personer gått i front for egenbosetting også i Norge. Samtidig - i Sverige i dag diskuteres det hvordan man kan avvikle systemet. Trangboddhet, fattigdom og midlertidighet er flyttet fra mottakene og ut i allerede «fattige» bydeler og byer. Systemet framstår i stigende grad som uhåndterlig for kommunenes sosialtjenester, for skolene og for nærområdene. Og for flyktninger som ikke finner bolig på egen hånd, kan ventetiden i mottak bli lang fordi stadig færre svenske kommuner inngår avtale med staten om å ta imot flyktninger. Egenbosetting er riktignok billigere for staten enn asylmottak, men dette er også en av årsakene til at svenskene nå er «stuck» med modellen. I en tid med sterk økning av antallet asylsøkere er det tungt å legge om til en dyrere ordning. Egenbosetting kan imidlertid organiseres på andre måter enn det som har vært gjort i Sverige. I Norge praktiseres allerede avtalt selvbosetting i en rekke kommuner. Rundt 12 prosent av alle bosettinger er anslått å finne sted gjennom at flyktninger finner bolig selv og inngår avtale med kommunen de bosetter seg i. Regjeringen oppfordrer nå til en utvidet bruk av såkalt avtalt selvbosetting. En slik organisering vil bedre mulighetene for at kommunene skal kunne forberede seg på bosettingen, men det er fortsatt usikkert hvor mye en slik ordning vil øke bosettingstakten.
Kan staten pålegge kommunene å bosette?
Danskene har valgt en annen modell, der staten hvert år fordeler flyktninger mellom fem regioner, som deretter blir enige seg imellom om detaljene. Kommunene har deretter relativt kort tid på å finne bolig. Modellen kom i stand på initiativ fra kommunene selv, og innebærer at kommuner som allerede har høy andel flyktninger kan unntas. En innvending mot å bruke Danmark som modell har vært at bosettingsbehovet har vært lavere enn i Norge – ned mot 3.000 årlig. For 2015 og 2016 rapporterer imidlertid danske myndigheter at det er fordelt i alt 24.000 bosettingsplasser på denne måten. En mer tungtveiende innvending er at statlig tvang i seg selv ikke vil løse kommunenes kapasitetsutfordringer. Kommunene selv rapporterer ofte at det er mangel på egnede boliger som er det viktigste hinderet for å bosette flere. Antall tilgjengelige boliger i en kommune er likevel påvirkelig av politiske beslutninger, og det finnes statlige virkemidler gjennom Husbanken for finansiering av flyktningeboliger.
Hornes hodepine
Norge, Sverige og Danmark har valgt ulike modeller i bosettingsarbeidet. Noe forenklet kan vi oppsummere slik: i Norge bestemmer kommunen, i Danmark bestemmer staten og i Sverige bestemmer flyktningene. Valg av bosettingsmodell er viktig blant annet fordi bosetting og integrering henger tett sammen: dersom det går dårlig med integreringen vil kommunene sannsynligvis bli mindre villige til å bosette. Hvis bosettingen derimot overlates til staten, kan det gå ut over det lokale engasjementet for integrering. Og dersom bosettingen overlates til flyktningene selv risikerer man betydelig bosegregering og uforutsigbare oppgaver for kommunene, som også med stor sannsynlighet vil gå ut over integreringen. Det kommunale selvstyret står dessuten sterkt i Norge. I valget av bosettingsmodell må Horne altså holde mange tanker i hodet på en gang: rask og effektiv bosetting, god integrering, og ikke minst hensynet til et godt samarbeid med KS og den enkelte kommune. En mer drastisk løsning på bosettingskøen er å rett og slett bosette uten å involvere kommunene, slik det gjøres i USA, der NGOer har ansvar for både bosetting og integrering. Dermed kan man organisatorisk gå utenom kommunene. Det vil likevel antakelig være et for drastisk brudd med rådende politikk – selv for en Frp-statsråd.
