Debattinnlegget er skrevet i samarbeid med Ragne Øwre Thorshaug, PhD-stipendiat ved NTNU og Åshild Lappegard Hauge, seniorforsker ved SINTEF Byggforsk.
Ifølge myndighetene skal mottakene være et «nøkternt, men forsvarlig innkvarteringstilbud som sikrer beboernes grunnleggende behov og den enkeltes behov for trygghet.»
Økningen i antall søknader, og utfordringer knyttet til å få bosatt folk i kommunene fører nå til at botiden i asylmottak øker. Det som tidligere har vært en gjennomsnittlig botid på minst ett år vil nå antagelig komme til å bli enda lenger. Økt botid stiller i sin tur større krav til mottakene. Når også mange av de som kommer til Norge nå vil få opphold, gjør vi lurt i å tenke på at integreringen må starte allerede der. Tidligere har diskusjonen i stor grad handlet om for eksempel tilgang til norskkurs og andre aktiviteter som kan bidra til å gjøre ventetiden meningsfull. Dette er utvilsomt viktig, men det er samtidig nødvendig å se nærmere på hvordan den fysiske utformingen og lokaliseringen av mottakene kan bidra til et best mulig hverdagsliv og en positiv integreringsprosess.
Hva kjennetegner dagens mottak?
En kartlegging av boforholdene ved norske asylmottak viser at trangboddhet, slitasje og fukt er problemer som går igjen. Halvparten av mottakene i Norge rapporterer om dårlig teknisk standard på bygningene. Veldig få mottak tilbyr enerom, selv ikke for lengeboende asylsøkere. Mange bygninger som brukes til mottak, er ikke ment å være boliger; som for eksempel tidligere sykehus, nedlagte hotell og gamle militærleirer. Selv om vi ser en økt bruk av ordinære boliger gjennom desentraliserte mottak, er det ofte de billigste og dårligste boligene på det private leiemarkedet som brukes som boliger for asylsøkere. I flere tilfeller benyttes også rivningsobjekter.
Kartleggingen inngikk i et forskningsprosjekt ved NTNU, SINTEF Byggforsk og Høgskolen i Lillehammer. Det er også gjort kvalitative studier i et mindre utvalg av mottak med intervjuer av både ansatte og beboere. Det framkommer at lav standard på asylmottak motvirker målet om integrering. Dårlig kvalitet på bygninger og utearealer blir et symbol på ekskludering og beboergruppens lave status i samfunnet. Det understrekes av følgende utsagn fra en ansatt: «ingen andre grupper av beboere kunne ha blitt plassert i disse bygningene». De fysiske omgivelsene bidrar verken til å styrke asylsøkernes verdighet eller deres posisjon som samfunnsdeltakere.
Funksjonell standard og brukskvalitet påvirker hverdagen og livskvaliteten for beboere gjennom eksempelvis trangboddhet og mangel på plass til besøk. Folk tilbringer mesteparten av tiden på rommet sitt, og konsekvensene er spesielt store for de minste barnas hverdagsliv, siden de ikke i like stor grad som større barn og voksne kan velge å oppholde seg andre steder.
Beliggenheten til et mottak er også av betydning. Å legge mottak i industriområder og langt fra sentrum er både upraktisk og symbolsk ekskluderende. Det har store konsekvenser for livskvalitet at gruppen ikke isoleres, men at det legges til rette for interaksjon med lokalbefolkningen og tilgang til sentrumsfunksjoner.
Utfordrende rammebetingelser og manglende retningslinjer
Kortvarige driftsavtaler, store svingninger i antall asylsøkere, høye krav til kapasitetsutnyttelse og begrensede budsjetter fører til at vedlikehold av bygningsmassen og uteområdene nedprioriteres. I mange tilfeller fører rammebetingelsene til at man venter med å gjøre forbedringer til etter at asylmottaket eventuelt er avviklet. Tilsyn med standarden på mottakene er dessuten fragmentert og tilfeldig, og dette sammen med at det ikke finnes konkrete retningslinjer for hvordan «nøkternt, men forsvarlig» faktisk skal forstås, gjør at enkelte asylmottak er i en forfatning som ikke ville blitt godtatt for noen andre beboergrupper, og som neppe støtter opp under myndighetens målsettinger om å «styrke asylsøkeren for integrering og retur, og sikre den enkeltes verdighet og funksjonsevne.»
Behov for større grad av langsiktighet
Selv om vi nå er vitne til det vi kan kalle en «akuttsituasjon» må vi forvente at det fortsatt kommer til å komme mange nye asylsøkere til Norge i fremtiden. Det innebærer at vi må tenke langt mer langsiktig i forhold til hvordan vi organiserer, utformer og lokaliserer asylmottakene.
I 2011 foreslo Berge-utvalget at det skulle opprettes en grunnstamme med basismottak som har lengre avtaleperioder og lengre oppsigelsestid. Det argumenteres blant annet for at basismottak ville gjøre det mulig å bygge opp mer langsiktig kompetanse på mottaksdrift. Samtidig vil det gi rom for å gjøre investeringer i en bygningsmasse som er utformet og tilrettelagt spesielt for asylsøkere og deres behov. Det gjelder ikke minst de asylsøkerne som har særlige behov, som enslige mindreårige, mentalt syke, traumatiserte og funksjonshemmede.
Omgivelsenes potensielle rolle som integreringstiltak
Det er lett å tenke at i en situasjon med store mengder nye asylsøkere og flyktninger som ankommer Norge, er det andre forhold enn den fysiske standarden på boligtilbudene som bør prioriteres. Det er også nærliggende å tenke at med begrensede ressurser, så må vi spare enda mer på bygningsmasse og infrastruktur. Vi mener at begge deler er feilslått. Nettopp nå må vi legge ressurser i en langsiktig oppgradering av mottakstilbudet for å kunne redusere omkostningene på lang sikt.
Med lengre botid er det desto viktigere å gi asylsøkere muligheter for privatliv og plass til å omgås mennesker de selv velger. Lav standard, trangboddhet og lokalisering langt unna lokalsamfunn, kan forverre psykisk helse og forsterke opplevelsen av å bli sett ned på og være utenfor.
Sammenlignet med mange andre land i Europa, har vi kommet langt i Norge når det gjelder å sikre asylsøkernes rettigheter. Vi har likevel et stykke å gå når det gjelder å anerkjenne den betydningen lokalisering og standard på mottakene har for asylsøkernes situasjon og integreringsprosess.