Kanskje hadde du vondt i magen og brystet. Kanskje lå du våken om natta og gruet deg for morgendagen.
Hver morgen våkner barn i Norge opp og skal møte en bjørn i sin hverdag. Det kan være i barnehagen, på skolen eller til og med hjemme. Hver dag skal de oppleve usikkerhet og engstelse. Hver dag skal de bli truet og sagt stygge ting til, stengt ute fra vennskap og bursdager. De skal bli slått med pinner, bokset i magen, sparket når ikke voksne ser det. Og det siste er viktig. For mobbingens natur er at som regel at krenkelsene foregår i det skjulte.
I min nyeste barnebok opplever Alf at den nye gutten i barnehagen truer og slår. Alf går fra å være trygg til å bli redd. Skikkelig redd. Men de voksne rundt ham ser ikke, forstår ikke hva som foregår. Når Alf spør faren: «Hva gjør man når man møter en bjørn?», svarer faren: «Spille død.» For han skjønner ikke hva Alf egentlig prøver å si.
Det å spille død er kanskje løsningen når du møter en ekte bjørn i skogen, men det fungerer sjelden med de bjørnene man møter i barnehagen og på skolen i det virkelige liv. Heldigvis for Alf fanger nabokona Alma opp hva som skjer. Hun levde under krigen og har en annen oppfatning av hvordan man skal møte bjørner: «Da skal man se dem i øynene og ikke vise at man er redd.» Man må med andre ord overvinne sin egen frykt. Utjevne makt-ubalansen. Men det er ikke lett når man er liten og redd.
Jeg har gruet meg for å skrive denne kronikken. Barn og mobbing allerede i barnehagen er et tema jeg dessverre kjenner godt. Voksne i barnehagen som ikke ser, og hvis de ser – ikke klarer å gjenkjenne mekanismene og gripe inn. Og når de blir konfrontert med at barnet har fortalt at det blir slått og sparket, møter foreldre med den avvisende holdning at: Det har vi ikke sett. Kom ikke og si at vi har mobbing i barnehagen vår.
Mobbing har etter hvert blitt et utslitt ord, men temaet er dessverre høyst aktuelt. På nettsiden til Barne- og familiedirektoratet om mobbing i barnehage står det en definisjon: Mobbing i barnehagen dreier seg om at noen barn plages og fornedres systematisk. Midlene som brukes kan være slag og spark, ignorering, utestenging og erting. Men disse maktmidlene benyttes ikke tilfeldig, og de rammer ikke tilfeldig. De brukes systematisk over tid og rammer gjerne ett enkelt barn på avdelingen.
Mobbing. Det er som om det har spredt seg en slags resignasjon i samfunnet. En uuttalt toleranse. Altså, det finnes flust av antimobbeprogrammer og gode intensjoner, men vi blir liksom ikke kvitt det. Jeg kjenner at jeg blir lei bare av å høre ordet, men det har jeg ikke lov til. For det som mobbingen innebærer er så brutalt og skadelig for de det angår. Det bjørnen og mobbingen representerer er ting vi ikke aksepterer noe annet sted i samfunnet, som faktisk er straffbart. Den fysiske delen av mobbing kalles vold og trakassering ellers i samfunnet. Det er slag, spark, dytting, lugging, klyping – you name it, og besvares med anmeldelse, kanskje bot eller fengselsstraff.
Hvordan ville du reagert hvis du aldri visste når naboen din kom til å kaste seg over deg og slå deg med pinner, ville du slappet av i hagen da? Eller om kollegaen din hadde en dårlig dag og fikk de andre til å holde deg fast så hun kunne bokse deg i magen? Ville du gledet deg til å gå på jobben? Svaret gir seg selv. Selvfølgelig ville det gjort noe med deg– over tid. Noe som gjorde at du alltid så deg over skuldra, kanskje sleit med å sove – og stå opp om morgenen. Det ville gjort noe med tryggheten din, selvfølelsen, livskvaliteten. Garantert.
Den psykiske delen av mobbing er like nedbrytende. Det er mekanismer med det å bryte ned den andre med krenkelser som mål, eksludering, rett og slett psykisk terror. Kan barn virkelig gjøre dette mot hverandre så tidlig som i barnehagen, lurer du kanskje. Selvsagt kan de det. Barn har ingen innebygd kalender som skrur seg på første skoledag. Barn er barn med alt det innebærer. De er ikke onde, men de kan gjøre kjipe ting med andre. Stenge hverandre ute av leken, kalle hverandre stygge ting, true.
Det er vi voksne som må sette kulturen. Det er vi som må skape et inkluderende og godt miljø blant barna. Et miljø som omfavner ulikheter, som utjevner sosiale skiller og som legger til rette for gode vennskap. Som det står om mobbing i barnehage på regjeringens hjemmeside: Voksne har en etisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen. Barn fortjener en barndom preget av vennskap, fantasifull lek, gode opplevelser og nære og trygge relasjoner til både voksne og de andre barna. Mobbing hører ikke hjemme i den gode barndommen.
Voksne på jobb i barnehage og skole har et åpenbart ansvar, men vi som foreldre og voksenpersoner i omgivelsene kan også bidra til å skape en god barndom for flere enn våre egne unger. Det gjør vi ved å tydelig sette grenser når barna oppfører seg på en uakseptabel måte og ved selv være inkluderende, lyttende og omsorgsfulle. Barn har god oversikt over hvem som har høy status og hvem som blir stengt ute. Og kanskje veit du det også, hvis du tenker etter? Neste gang du lurer på om du skal be alle guttene eller jentene i bursdag eller gripe inn når du ser noen bli krenket – vær en god og ansvarlig voksen. Alle fortjener en god hverdag og barndom. Alle. Punktum.
