I løpet av få dager ble to personer skutt av politiet. Først en kvinne på Grønland i Oslo. Vi har i skrivende stund lite informasjon om hennes helsetilstand. Noen dager etterpå ble en mann skutt og drept av politiet på Ottestad utenfor Hamar. Begge sakene er under etterforskning.
Vi vet fortsatt ikke så mye om bakgrunnen for at politiet skjøt. Når det gjelder kvinnen, er det opplyst at hun truet med å skade et barn med kniv. Når det gjelder mannen, skal han ha skutt mot politiet og skadet en tjenestemann, før han selv ble drept. Det har i mediene fremkommet opplysninger om at begge ofrene skal ha vist tegn på mental ustabilitet før de ble skutt. Når det gjelder mannen skal han også, skal vi tro avisomtalen, ha vært ruset.
Det spørsmålet vi må stille er om disse tragediene kunne vært unngått. Kanskje ikke når situasjonene hadde eskalert dithen at politiet opplevde det som nødvergesituasjoner. Men hadde det vært mulig å forebygge katastrofene tidligere? Vi opplever dessverre altfor ofte at psykisk syke personer kan begå alvorlige lovbrudd som kanskje kunne vært forebygget ved adekvat behandling tidlig og ved god oppfølging.
Det såkalte Olsen-utvalget undersøkte drapene fra 2004 til 2009 (NOU 2010:3). Totalt ble 183 personer ofre for drap i perioden, hvorav 132 saker var rettslig avklart. Utvalget fant at ruslidelser (49 personer), personlighetsforstyrrelser (38 personer) og schizofreni/paranoid psykose (23 personer) var overrepresentert i forhold til befolkningen ellers.
Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har gjennom flere år fokusert på problemgruppen psykisk syke som begår lovbrudd. Ofte kommer rusmisbruk også inn som et tilleggsproblem. Over hele landet har vi sett hvordan psykiatriske pasienter, med store problemer, overlates til politiet når alle andre svikter. Noen begår kriminalitet, men mange må politiet ta hånd om fordi det ikke finnes noe tilgjengelig hjelpetilbud. Da må politiet tilkalles, de har jo «alltid åpent».
Et eksempel på dette fikk KRÅD under et studiebesøk til Hedmark. Den lokale lensmannen fortalte at de i løpet av en 18 måneders periode hadde registrert samme person 130 ganger. Det var ikke for alvorlige lovbrudd, men mannen oppførte seg rart og ble av noen oppfattet som skremmende. Vedkommende ble transportert til det lokale psykiatriske sykehus, der han etter kort tid ble utskrevet. Og så tok det ikke lang tid før politiet på ny måtte rykke ut på grunn av vedkommendes oppførsel. Politiet skrev derfor en klage til Fylkeslegen, som konkluderte med skarp kritikk av den helsehjelpen som var gitt. Det var tatt til etterretning og, fortalte lensmannen, det var gått mer enn to måneder uten at personen var innbrakt.
Alt tyder på at Norge fortsatt – etter så mye kriminalitet begått av psykisk syke – mangler en god nok samarbeidsmodell der psykiatri, sosialtjenester og politi kan møtes for å gjøre det som er mulig for å forebygge slike hendelser. Til tross for at situasjonen åpenbart ikke er tilfredsstillende, vegrer myndighetene å ta sitt ansvar. KRÅD har flere ganger foreslått for Justisdepartementet et konkret tiltak for å gjøre noe med problemet som oppstår i skjæringspunktene mellom rus, kriminalitet og psykiatri. Forslagene er ikke fulgt opp.
I Danmark har man en modell som kalles PSP (Politi –Socialforvaltning – Psykiatri). Samarbeidet ble etablert for å forebygge at personer som på grunn av misbruk, psykiske lidelser eller andre former for sosiale problemer befinner seg i en situasjon hvor de ikke får den støtte de har behov for. Målgruppen for PSP er personer som med jevne mellomrom figurerer i politiets døgnrapporter. I tillegg hører de ikke klart inn under noen av de tre samarbeidende etatene og kan derfor lett falle mellom tre stoler.
Noen av disse personene er ved sin oppførsel nektet adgang til kommunale kontorer, behandlingsinstitusjoner og boligtilbud. Det er ikke slik at alternativene er enten å tvangsinnlegge eller å akseptere et visst antall drap. Så svart hvitt er det ikke. En dansk undersøkelse viste at en enkel, systematisk utspørring ville gjøre det mulig å identifisere langt flere med psykiske problemer blant dem politiet kom i kontakt med. PSP-samarbeidet har som mål å finne handlingsmuligheter for å forebygge sosial utstøtelse av mennesker med psykiske lidelser og/eller sosiale problemer og forebygge at de begår kriminalitet.
Erfaringene fra PSP-samarbeidet gir grunn til optimisme. KRÅD hadde to møter med statssekretær Astrid Nøkleby Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet sommeren 2014. Hun ga uttrykk for enighet med oss i at det var behov for å gjøre noe med situasjonen. På hennes oppfordring laget vi skisse til et forsøksprosjekt i Kristiansand, der lokalt politi, den psykiatriske helsetjenesten og kommunen skulle samarbeide. Statssekretæren sendte prosjektskissen til Helsedirektoratet som øyensynlig ikke var veldig interessert, men sendte saken videre til Politidirektoratet. Og der har den forsvunnet i et «sort hull». Det er mer enn merkelig at norske myndigheter vegrer seg mot å sette i gang forsøk i Norge, tilsvarende det som har vært vellykket i Danmark.
Erna Solberg lovte flere ganger under stortingsvalgkampen for to år siden at en regjering under hennes ledelse ville øke innsatsen for å hjelpe psykisk syke og rusmisbrukere. Nå er det på høy tid å gi løftene innhold. Det er uverdig at politiet altfor ofte blir stående alene om ansvaret for disse menneskene. Noen ganger med pistol som siste utvei.