Den 21.09.2015 falt dommen vedrørende en sak reist av Kvinnefronten mot NRKs Trygdekontoret i forbindelse med en sketsj som setter en skuespiller inspirert av Kari Jaquesson inn i en pornografisk scene. Bakgrunnen for dette igjen var at Jaquesson hadde reist sak mot programmet grunnet et tidligere pornografisk innslag, som hun mente gikk imot reglene mot kjøp av seksuelle tjenester. Trygdekontoret hadde kanskje «prøvd grensene». Programmets redaksjon fortjente kritikk for «upassende oppførsel», men det hadde altså ikke forekommet noe brudd på god presseskikk. Slik lød altså den endelige dommen, men det ser ut til at det var sterke betenkeligheter ved dommen, også blant PFUs egne medlemmer. I en kronikk på NRKs egne nettsider vises det til at flere av rådets medlemmer har påpekt at innslaget må oppfattes som «hevn mot Kari Jaquesson og som kvinnetrakassering». Det er vanskelig å være uenig med utvalgets medlemmer om denne vurderingen, og det er like vanskelig å komme utenom det faktum at både trakassering av kvinner og verbale handlinger ment som gjengjeldelse, avhengig av hvor graverende ytringen er og om den har bidratt til å skape et truende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende miljø» (ifølge Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) s. 22-23), er i strid med norsk lov.
Dette er interessant når man setter klagesaken inn i den konteksten der den hører hjemme. Det Trygdekontoret, med programleder Thomas Seltzer i spissen, har gjort er å utsette en person som har klaget på et tidligere innslag, som ifølge henne er i strid mot norsk lov, for en klart ydmykende handling som åpenbart er en direkte reaksjon på denne klagen. PFUs forklaring går ut på at man må ha stor takhøyde når det gjelder humor og satire, og at satire både skal kunne kritisere offentlige personer og «tøye grenser». Det er utvilsomt riktig, men dette må også ses i sammenheng med situasjonen hvor satiren finner sted og hvordan satiren brukes. I dette tilfellet kan det se ut til at det dannes en presedens for aksept av humor som våpen mot kritiske stemmer, nettopp fordi bruken av en klagers navn i et innslag som må virke krenkende ikke bare er en direkte og faktisk hevnaksjon for kritikk, men også en indirekte melding om at dette kan være aktuell behandling av andre i lignende saker. Dette kan helt klart bidra til å skape et truende og ydmykende miljø.
Saken er imidlertid interessant også utenfor sine egne rammer. Den kan ses på som et varsel om hva som vil regnes som akseptable ytringer. Jeg vil derfor nevne en sak som også involverte NRK. Det dreier seg her om ultimatumet som ble stilt mot artisten Tooji tidligere i år som følge av en musikkvideo som var ment å skulle rette oppmerksomhet mot diskriminering som følge av seksuell orientering i religiøse samfunn. Dette er en nødvendig debatt å ta, og de mest eksplisitte scenene i videoen må anses som svært mildt erotisk materiale. Kirkeledere og svært konservative kristne reagerte sterkt, og underholdningsredaktør Charlo Halvorsen ga Tooji valget mellom å avslutte sitt arbeid med gjeldende musikkvideo eller å trekke seg som vert for MGPjr. Å kjempe for homofilt likeverd og homofiles rettigheter er tydeligvis uforenelig med å være vert for et program for barn, man kan jo ikke utsette de små for «homofil propaganda», og man skal ikke utnytte kirkerommet i forbindelse med fremstilling av kunstneriske uttrykk («Free Pussy Riot», indeed). Det skal legges til at kritikken mot homofobi i konservativt religiøse miljøer er høyst nødvendig, den har kostet liv.
Jeg kjenner ikke til at sistnevnte sak har vært gjenstand for drøfting i PFU, men disse to sakene sier kanskje noe om det ideologiske landskapet i det store og omskiftelige landskapet vi kan kalle «Media-Norge». I den ene saken har en klar gjengjeldelsesreaksjon, rettet mot en person som har klaget på noe som oppfattes som brudd på sexkjøpsloven, passert nokså ustraffet. Riktignok har det blitt rettet kritikk mot programredaksjon og programleder, men refsen har vært nokså mild og kan muligens endog bidra til å styrke bildet av Seltzer som en mann som har «stått i stormen» for ytringsfriheten. I den andre saken har en person som har ytret seg på vegne av likeverd mellom mennesker uavhengig av seksuell orientering mistet et betydelig oppdrag for NRK nettopp av denne grunn.
«Ytringsfrihet» er et veldig diffust begrep, og kan ha ganske mange betydninger, men for at begrepet skal ha en fremtid som legitim juridisk term, kan den ikke bli et redskap for majoriteten til å stilne minoriteten, et middel for etablerte makthavere til å holde svakere grupper nede.
At «de herskende tanker er de herskendes tanker» og at det ligger mye makt i ideologiske strukturer, ser vi også i de verbale angrepene på Jonas Gahr Støre i forbindelse med at han ønsket å nyansere debatten om Muhammad-karikaturene. Hans poeng var jo nettopp at historiske og geopolitiske faktorer gjør at religiøse og kulturelle symboler og markører ofte er spesielt viktige for muslimer, og på en slik bakgrunn bør man av mange grunner være forsiktig med å trampe på disse.
Ytringsfrihet, satire og blasfemi er viktige deler av ethvert kulturelt demokrati, men i frihetsbegrepet ligger det alltid en implisitt maktfaktor, og disse begrepene kan lett bli redskaper i hendene til mektige premissleverandører. Jeg er glad for at vi har aktører som Kari Jaquesson og Tooji som fortsetter å kjempe mot at så skjer.
Enn så lenge kan det være verdt å minne om Al Pacinos klassiske ord fra filmen Djevelens advokat: «Freedom, baby, is never having to say you're sorry!»