Kronikken er skrevet i samarbeid med Runa Korshavn.
Skolen har blitt smalere og smalere de siste 20 årene. Det har bidratt til at skolen i mindre grad enn før er utformet med hensyn til det mangfoldet som går i norsk skole. Det er også der kampen mot frafall står: for en bredere og mer inkluderende skole som klarer å favne de elevene som sliter i dagens teoritunge kunnskapsskole.
«Jeg tror ikke politikerne tenker over at ungdommer slutter på grunn av skolen», sa Trine til oss da vi i forbindelse med masteroppgaven vår intervjuet yrkesfagelever om frafall fra videregående opplæring. Trines utsagn kan virke vel enkelt ved første øyekast, men i kontrast til mange politikeres tilnærming til frafall vil vi mene at hun er svært treffsikker. Så treffsikker at det kanskje er Trine og andre yrkesfagelevene vi skal lytte til hvis vi ønsker å gjøre noe med frafallet i norsk skole.
Alle de 22 elevene vi intervjuet uttrykte et brennende ønske om å fullføre videregående opplæring. Samtidig pekte de på mange ting ved skolen som de trodde ville stikke kjepper i hjulene for dem. De trakk særlig fram at fellesfagene, grunnleggende ferdigheter og valget mellom yrkes- og studieforberedende utdanningsprogram var for smalt. Tilpasset opplæring framsto som fraværende, og de understreket hvor vond og uinteressant ungdomsskolen var.
Dette er i og for seg gammelt nytt i forskningen på frafall i Norge, men hvordan man rammer inn det elevene sier og hvordan man tar det videre politisk, er av stor betydning. Det er en gjenganger at slike funn har blitt brukt til å si at elevene må følges opp tidligere, at de må tilegne seg høyere grunnleggende ferdigheter, og at lærerne må gjøre fellesfagundervisningen i ungdomsskolen og videregående mer relevant, spennende og praksisnær.
I tillegg har regjeringen innført fraværsgrense for å få bukt med frafall, og det snakkes i store ord om at lærerne må ha høyere utdanning og at forskjellige rådgiver-funksjoner må styrkes. Mange av disse tiltakene kjenner vi fra frafallsprosjekter som Ny GIV, men argumentene er også gjengangere i torden- og festtaler på tvers av det politiske landskapet i Norge.
Som Trines sitat antyder, handler ingen av disse tiltakene om skolen som sådan. Fellestrekkene ved de nevnte tiltakene er at de har til hensikt å legge til rette for at elever, lærere og andre ansatte i skolen skal forbedre seg. Den politiske medisinen er helt tydelig at enkelttiltak rettet mot aktører i og rundt skolen – herunder elever med høy sannsynlighet for å ikke fullføre – er veien å gå for å få ned frafallet. Skolen som system – dens mål, utforming og innhold – står ikke på resepten.
Tiltakene som ble skissert over har vært tonen siden Reform 94. Da kampen mot frafall ble ytterligere intensivert i etterkant av offentliggjøringen av PISA i 2001 og med Kunnskapsløftet i 2006, ble ikke tiltakene eller kursen redefinert. Det var heller motsatt. Kursene ble intensivert og systematisert, der en av de viktigste konsekvensene er at kampen mot frafall i større grad tok form som en kamp mot (noen) elevers utilstrekkelighet.
Påfølgende har spørsmål som handler om hvorvidt dagens skole – den teoritunge kunnskapsskolen – er for alle, havnet i bakleksa. Kanskje er det også derfor frafallstiltakene ikke har bidratt til å redusere frafallet? Fordi de kun demmer opp for at skolen har blitt smalere de siste 20 årene.
Hører vi på yrkesfagelevene er vi her ved kjernen av problemet. Deres erfaringer peker nettopp i retning av at den smale skolen – det er det som vektlegges i kunnskapsskolen – er det mest fremtredende problemet deres. Påfølgende framstår det som helt nødvendig å utfordre kunnskapsskolen hvis vi ønsker at flere skal mestre og fullføre skolen.
Paradokset er med andre ord ikke at frafallstiltak ikke fungerer, slik det ofte sies. Det virkelige paradokset ligger heller i budskapet om at skolen på den ene siden skal være en smal kunnskapsskole og at den på den andre siden skal redusere frafall. Når presset på at alle skal fullføre videregående øker (utdanningslinja), samtidig som kunnskapsskolen blir utformet uten å ta høyde for mangfoldet som har rett til opplæring, vil mange nødvendigvis ha problemer med å fullføre opplæringen. Vi kaller dette kunnskapslinja, og på bakgrunn av våre funn vil vi si at kunnskapslinja må betraktes som en viktig årsak til frafallet i norsk skole.
En reell kamp mot frafall er en kamp for en inkluderende skole. Påfølgende bør det revurderes hvorvidt kunnskapsskolen er veien å gå, og om kunnskapsskolens stamfedre i OECD er et dårlig rådgiverkorps når det kommer til spørsmål som omhandler en inkluderende skole. Rettere sagt er det et politisk veivalg om OECDs framtidsdiagnose «kunnskapssamfunnet» – kunnskapsskolens idégrunnlag – er viktigere enn at alle barn og unge skal få mulighet til å mestre og fullføre skolen.
«Kunnskapssamfunnet» predikerer at skolsk og boklig kunnskap er og blir riktigst og viktigst i alle sektorer av samfunnet. Dette framstår ikke bare som naivt på vegne av framtida. Det bidrar også til en smal kunnskapsskole som devaluerer all ikke-akademisk kompetanse i dag.
Frafall vil reduseres hvis skolen som helhet blir utformet med et blikk for de elevene som har opplæringsplikt i grunnskolen og opplæringsrett i videregående. For å komme dit trengs det en ny politisk dagsorden der sosial bakgrunn og elevmangfold igjen settes i sentrum av skolepolitikken. Veien dit trenger heller ikke være lang – i hvert fall ikke på papiret. Tør vi igjen minne ministeren og alle andre politikere på at «skolen skal gi alle elever, lærlinger og lærekandidater like muligheter til å utvikle sine evner og talenter individuelt og i samarbeid med andre» er en del av skolens formål? Med opplæringsloven på laget kan vi gi muligheter til de som sliter i dagens kunnskapsskole – herunder frafallselever – og slik kan vi også skape rom og respekt for et yrkesmangfold i framtidas samfunn.