Kultur

Jeremy Corbyn - en uventet seiersgang?

Kanskje illustrerer Corbyns overraskende seier nettopp hvor mye det britiske kommentariatet er i utakt med den nye 'anti-establishment' tidsånden som har gjort seg gjeldende i landet siden finanskrisen i 2008.

Hadde du veddet ti tusen kroner på at Jeremy Corbyn ville gått av med seieren i Labours ledervalg i juni kunne du innkassert én million kroner i dag. Mange vil nok ergre seg over at de ikke utnyttet denne gylne sjansen da den bød seg, men 100/1 oddsen illustrerer nettopp hvor uventet resultatet var.

Historien om outsideren som inntok lederskapet av ‘Her Majesty’s Most Loyal Opposition’ i underhuset har vært møysommelig dekket i både britisk og norsk presse, men på tross av at Corbyn vant det interne valget med det sterkeste mandatet i Labours historie – med sine 59.5% sterkere enn selv Tony Blair – blir han fremdeles avfeid som en politisk døgnflue og skadelig som sådan. Premisset for denne avfeielsen baserer seg på en antagelse om at britiske velgere vil synes at Labour under Corbyns ledelse vil bli for radikal – at han ikke vil vinne de viktige flytende velgerne som står i midten av det politiske spektrum – eller som NRKs London korrespondent formulerte det, at Corbyn tilbyr noe det er lite etterspørsel etter i Storbritannia. Altså at valget av Corbyn ikke representerer et generelt politisk stemningsskifte, men er et enkelt utslag av en radikalisering innad i Labour bevegelsen og at dette i sin tur vil gjøre partiet uvalgbart ved valget i 2020.

Det er flere sider ved denne analysen som er problematisk, primært ettersom det tyder på en nær ordrett gjengivelse av et narrativ spunnet av Murdoch-pressen, en idé om at Storbritannia er naturlig hjemmehørende lengst til høyre i Europas politiske landskap. Men den største svakheten ligger nok i antagelsen av at hva som forårsaket Blairs suksess i 1997-2001-2005, altså hans frieri til sentrum i britisk politikk vil forårsake Corbyns nederlag i 2020. Analysen utelater nemlig to viktige omstendigheter som er endret siden New Labours glansperiode. For det første at hovedtrenden blant velgerne siden ‘the expenses scandal’ i 2007 har vært en økende antipati mot karrierepolitikere og den etablerte orden ved Westminster. For det andre hvordan de økonomiske ulikhetene i Storbritannia har økt betydelig siden Thatchers reformer på åtti-tallet, en utvikling som har akselerert siden finanskrisen i 2008. Den britiske medianvelger er altså blitt vesentlig fattigere i dag enn for tyve år siden samtidig som den post-Thatcheriske nyliberale konsensus er diskreditert av etterspillet fra 2008.

Begge endringene teller i Corbyns favør da på tross av hans 32-årige karriere som MP for Islington North fremstår som langt mer autentisk og ‘straight talking’enn sine kolleger i både i Labour og ellers i parlamentet. Men å tro at hans popularitet stammer kun fra personlige egenskaper er å undervurdere den nåværende stemningen blant britiske velgere. På sett og vis er Corbyn nok et produkt av en ‘anti-establishment’ tidsånd som har gitt opphav til politiske bevegelser som det skotske nasjonalistpartiet, de grønne og det britiske uavhengighetspartiet. Begge de to førstnevnte stilte til valg på en langt tydeligere sosialdemokratisk plattform enn Milibands Labour. Men uavhengig av hvor partiene stiller på en høyre-venstre akse har Labour har tapt velgere til alle disse, noe det siste valgresultatet gir uttrykk for.

Parlamentsvalget i 2015 var nemlig ikke historien om hvordan en høyrevind sikret toryene et stort flertall, ettersom mandatet var syltynt, men at Labour gikk på et dundrende nederlag. Denne tilsynelatende høyredreiningen var altså ikke et utslag av konservativ popularitet, men en splittelse av Labours velgermasse og at partiet ikke klarte å mobilisere den store skare av hjemmesittere, nær 40% av velgerne, som i økonomisk forstand stort sett sogner til venstresiden. Hva som forårsaket denne utviklingen var hovedsaklig en konsekvens av at Labours ledelse posisjonerte seg for nærme sin rival på høyresiden, partiet fremstod som et slags ‘Tory light’, en blek kopi av det konservative partiet.

Under Corbyns ledelse vil Labour kunne gjenvinne sin tydelige profil og på tross av at han fremstilles selv av norsk media som venstreradikal står ikke hans politiske plattform særlig lengre til venstre enn vårt hjemlige arbeiderparti.Mange av hans foreslåtte reformer nyter også stor popularitet i opinionsmålinger være det seg en ekspansiv finanspolitikk finansiert av lukking av skattesmutthull, investeringer i infrastruktur og industri, renasjonalisering av jernbane industrien, fjerning av skolepenger, økt minstelønn eller storstilt boligutbygging. Man må være ydmyk nok til å innrømme at ingen kan forutse et valgresultat som ligger fem år frem i tid, men på tross av hva den ofte svært høyre-orienterte britiske pressen hevder kan det ikke utelukkes at Labour under Jeremy Corbyns lederskap kan bli jokeren i parlamentsvalget i 2020.

Jonas Fossli Gjersø, PhD Candidate ved London School of Economics and Political Science