BARNEBOK
Kim Fupz Aakeson
«Jeg er William»
Oversatt av Egil Halmøy
Gyldendal
Debatten om rasisme barnebøker har omfattet klassikere som «Pippi Langstrømpe» og «Tom Sawyer»: Skal man luke ut beskrivelser av mennesker som kan oppfattes som stereotype og rasistiske, eller er dette sensur? Jacob Martin Strids «Mustafas Kiosk» fra 1999 ble trukket fra markedet på grunn av fremstillingen av kioskeieren, som blant annet involverte halshogging.
Det som har kjennetegnet debatten er at våpendragerne ikke føler seg støtt på egne vegne, men ønsker å beskytte grupper i samfunnet som de oppfatter som svake. Verkene de går løs på er oftest skrevet av forfattere som ikke har samme hudfarge som dem de karikerer, og kanskje er det her problemet ligger: Jakob Martin Strid ligner ikke den blodtørstige Mustafa. Astrid Lingrens pappa var ikke negerhøvding.
Barnebøker der en gruppe mennesker blir karikert og en annen gruppe mennesker ikke blir det kan kalles rasistiske. Det er noe annet med bøker der mange av karakterene blir fremstilt som karikaturer, uavhengig av hudfarge. I «Jeg er William» er det nok først og fremst alkoholiserte hvite, danske helere, og store stygge kamphunder som er fremstilt på en ufordelaktig måte, selv om den mørkhudede gangsteren Djernis også får passet sitt påskrevet på helt ukorrekt og typisk dansk maner.
«Jeg er William» er en tragisk fortelling, men Kim Fupz Aakeson har valgt en humoristisk vri som redder den fra å bli en grå fortelling fra forstaden. Vi møter noen flate, karikerte voksenfigurer som spilles opp mot hverandre, alt sett gjennom den mer sammensatte gutten Williams øyne. Etter at faren dør, og moren blir lagt inn på psykiatrisk avdeling, blir William overlatt til onkel Nils. Han driver med import/eksport og gambling, og setter ofte sin lit til «Lykkens satans helvetes Gudinne». Når nederlagene blir for store drikker onkel Nils sprit og stirrer tungt og tomt inn i TV-skjermen som viser tegnefilmer for de minste.
William har blitt en mester i å tolke onkelens signaler. Det er skildret i en effektiv, usentimental prosa: «Og jeg våkner av at det på en måte er for stille. Mørkt og helt, helt stille. På en feil måte … Han ligger på sofaen med alle klærne på, som en død mann, med hendene foldet på magen.» William er livredd for å miste onkelen. Når onkelen havner i trøbbel, setter William en desperat plan ut i live, han går rett inn i den psykopatiske gangsteren Djernis hule.
Dette er en her og nå-fortelling, helt blottet for sentimentalitet. Det er ingen tilbakeblikk på Williams nære fortid som jo rommer både galskap og død hos foreldrene. Den eneste gangen forfatteren blir mykere i tonen er når William besøker moren på psykiatrisk avdeling: «Hun sitter og stirrer på noe utenfor verden.»
Boken er preget av en røff og humoristisk tone, som må kunne karakteriseres som erke-dansk. En humor som ikke sparer noen, men som også er solidarisk fordi den husker alle: Alt onkelen ikke liker er «homsete». Williams lærerinne har en hang til afrikanske smykker, og blir omtalt som «uggabugga». Den slemme gangsteren Djernis som «brun». William prøver å bestikke mobberen med vingummi, men så viser det seg at han har sukkersyke, og da blir alt bare verre.
«Jeg er William» er en bok for eldre barn som tar for seg omsorgssvikt på en innsiktsfull måte. Den skildrer barnets naive blikk på voksne, og det basale behovet for omsorg som barn har, det desperate ønske om å ikke bli forlatt. Det er en realistisk roman, med karikerte skikkelser som gjør den både morsom og brutal. William blir aldri et offer. Boken hører til de sjeldne bøkene som tar tak i et alvorlig emne på en morsom og makaber måte, uten å være redd for å trå over streken.