EN Å SNAKKE MED

Alle trenger noen å snakke med. Kompis, kone, kollega. Noen ganger fyller tilfeldige mennesker rollen for oss: bartender, taxisjåfør. Vi møter fedre og brødre som ikke er våre fedre og brødre; men de fyller denne funksjonen for oss. Det er dypt menneskelig og mange forstår godt behovet for å kunne "legge kortene på bordet" for både nær og fremmed.

Mange har en slik helt i livet sitt. En person de har høy tillit til.
En kompis som har sett mye. En venninne som vet hva det går i.

Disse kan man være helt åpne med, slik at man kan reparere. De får vite om alle skadene og hvordan de oppsto, slik at man kan sammen komme frem til en kursendring. Gjeldsordning. Ferie.

Vi mennesker gjør nemlig noen ganger skade på oss selv og omgivelsene våre.

Da trenger vi ofte en venn. For å forstå oss selv.

Tilkjennegir du et genuint ønske om ruspolitisk reform på de områdene der det gjør "mest vondt" lar ikke reaksjonene vente på seg fra folk. Noe "vrir" seg i dem.

Et ansikt utover det dagligdagse trer frem. En av kjerneproblemstillingene i menneskelivet: 'hva slags diskriminering skal vi tillate', blir synlig.

Jeg tenker på utenforskapet i seg selv. Mange av de du møter har kjent på følelsen eller har et forhold til den. Det er et tema for politikere, for poeter - men også for oss vanlige mennesker.

Vi med halvfulle kontoer, halvferdige planer.

Vi har gjemt seg bak busker. Løpt inn gatehjørner. Snudd i døra. Kjent hjertet slå i det en politibil kjører forbi. Mange har vært på festivaler og hatt tvangstanker om hva som skjer hvis de bli tatt. De har sittet redde i sine egne hjem - for en handling helt klart lik det å ta seg en øl. De har følt på trynefaktoren.

Noen av de har røyket seg en joint på fredagen, og en tidlig mandags morgen lurt på om det er i dag de skal miste lappen for å være "påvirket" av hasj, selv om det bare er inaktive restprodukter i blodet. Å ha inntatt cannabis øker trafikkrisikoen - under den aktive rusen på fredagen - ca like mye som å ha sovet en time for lite om morgenen.
På mandagen er den uinteressant for førerere av motorvogn. Dette er et eksempel som kan angripes, men det reflekterer de generelle funn så langt.

Rusen er i seg selv så annerledes fra alkoholen at den utfordrer hele vår forståelse av det jeg vil kalle ruspåført risiko. Mange har kun alkoholen som ledestjerne og har da verst mulig utgangspunkt for å forstå bredden i hva påvirkning er.

Marihuana er rett og slett ikke så farlig som alkohol, og mange kan omtrent søke på hvilken som helst sammenligning, og så kommer marihuana fordelaktig ut.

Det ene er nemlig et rent rusmiddel (alkohol), mens cannabis har en haug med dokumentert medisinsk effekt, også her i Norge.

At handlingen rusbruk er så triviell i seg selv, er med å forsterke det urimelige i reaksjonen. Hvorfør fører vi en krig mot gutter i hettegensere? Har vi ikke mer seriøse problemer å ta oss av enn hasjrøykere?

Selv om de færreste enkeltlovbrudd når det kommer til bruk og besittelse blir straffet, lever erkjennelsen om hvordan man blir sett (ned) på - og hvordan man skal behandles - sterkt i tankene for mange ustraffede brukere. Man vet at man er den prioriterte gruppen - politiet mener de må ta brukere for å ta bakmenn. De skal også slåss mot sosialt aksept av rusmidler - da må de også slåss mot de som aksepterer, må de ikke?

Cappelen-saken som nå blir rullet opp viser hvor omfattende hasjsalget kan være i Norge. Her har de holdt på i årevis - for å ta en enkelt bakmann. Resten av året er det brukerne som blir tatt.

Mange har kjent på den norske konformiteten i måten vi ser på rus, og hvordan den kan kombineres med håndplukkedete argumenter for å lage en "inn-gruppe" og en "ut-gruppe".

Inn-gruppen er de som nyter alkohol. De tolereres i alle samfunnslag og for flerparten av dem så er ikke alkoholbruken spesielt definerende. Selv galleonsfiguren for avholdsbevegelsen i Norge, drikker.

Bob Marley er ikke greit, russetid og vin - er greit. Hykleriet er åpenlyst og institusjonalisert til en slik grad, at det omtrent er utdefinert som hykleri.

Bruken av de ulovlige rusmidlene blir mer definerende for individet gjennom at de vi fordømmer den. Det må da være mer ansvarlige personer enn meg - politikere fks - som kan bære denne meningen? Trenger dere hjelp til å finne frem til problemstillingene, så står det mennesker klare på rekke og rad i hele Norge for å hjelpe dere.

Via fordømmelse øker en konstruert avstand.

Den er fiktiv, for ingen klarer å legge frem troverdig etiske eller filosofiske argumenter for hvorfor det er riktig å akseptere alkoholbruk, men å straffe annen rusmiddelbruk. "Alkohol skulle vært forbudt". Diskriminering uten begrunnelse blir krykken til dagens mest høylytte forebyggere.

Alle som har kommet frem til at det ikke er noe moralsk forskjell mellom å bruke alkohol og å bruke ulovlige rusmidler har kjent på det. Hvordan kan det være riktig å tillate det ene, og forfølge det andre? Uansett begrunnelse så har det fungert: man har klart å fordømme den andre bruken. Det har de virkelig klart. De rusbrukere som har gitt opp alt er sluttresultatet.

Det er i dag en massiv sosial fordømmelse av ulovlige rusmidler. Den er i ferd med å mykne i mange miljøer, men står fortsatt sterkt i andre. Norsk politi har spilt fallitt i denne debatten.

Det påstås at bortvisning av narkomane er politiets eget tiltak, selvstendig fra politisk debatt og politikere. Det er synd at vi fornedrer våre politifolk til å ta slike åpenlyse lojale, men lite realistiske posisjoner. Våre politikere svarer for politiet også, og Bergenspolitiets jernmur mot kritikk vil smuldre mer og mer.

Mange ønsker å hjelpe de narkomane, men å straffe de rekreasjonelle brukerne.Desverre kan de være en og samme person på forskjellig stadier.

Hvordan kan en halvparten av et menneske være verneverdig, mens resten skal skjæres bort?

Alle mennesker har behov for å ha noen de kan være 100% ærlige med.

I dag vil jeg ikke anbefale cannabisrøykende nordmenn eller andre brukere av ulovlig rus å være ærlige. Vær uærlige isteden.

Føler du deg deprimert etter MDMA-turen? Ikke snakk om det.

Føler du deg mer og mer manisk eller psykotisk? Lurer du om selvmedisineringen din med cannabis har slått feil ut?

Søk gjerne hjelp, men vær som en østers om din rusbruk. Hvis du føler du må nevne den, så stadfest aldri tid, sted, hva og hvorfor.

Jeg gir dette rådet under sterke motforestillinger i håp om at flere skal få øynene opp for hvor galt dette resultatet blir.

Ærlighet belønnes hardhendt. Det rettes barnevern, veivesen og psykiatri mot dem.
Man skal omtrent tvangsbehandle ulovlig rusmiddelbruk som befinner seg på samme frekvens som en gjennomsnittlig alkoholbruker. Flere vet at dette er galt, men de er for feige til å si det.

Det fins få gode forklaringer annet enn feighet for å la være å si noe man vet er rett. Det å avstå fra å hevde rettferdighet, er en unnlatelsessynd.

For leger og helsepersonell som har et utdatert forhold til norsk rusmiddelbruk i 2015, kan det å "tenke høyt" i deres nærvær bli farlig for deg. Bare det å nevne at man bruker cannabis som innsovningsmiddel et par ganger i måneden, kan resultere i at ditt sertifikat blir inntrukket. Du kan få din journal oppdatert med helt drøye påstander om din rusbruk, basert på løst og fast i en samtale.

Dette er regelen, snarere enn unntaket, for brukere av ulovlig rusmidlers møte med helsevesenet.

Begrunnelsen for taushetsplikten er at pasienten skal få adekvat behandling. Når leger og annet helsepersonells taushetsplikt settes til side vil pasienter unnlate å oppsøke hjelp av frykt for informasjonsflyt.

Særlig aktuelt vil dette kunne være dersom pasienten har vært involvert i straffbare handlinger eller søker å unndra seg kontroll fra andre offentlige myndigheter.

Et formål med taushetsplikten er at mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller andre pårørende, skal oppsøke helsevesenet uavhengig av atferd eller livssituasjonen for øvrig. Tilsvarende vil pasienter som oppsøker lege holde tilbake opplysninger av frykt for at legen bringer disse videre. Dette medfører at legen får et utilstrekkelig beslutningsgrunnlag, som igjen ville kunne få uheldige følger for helsehjelpens innhold.

Den som stiller seg tvilende, kan invitere meg på kake og kaffe. Så skal jeg ha med meg nok mailer og historier fra ekte norske mennesker - som blir behandlet dårlig - til å fylle din dag.

Sier du i en samtale med barnevernet at du ikke drikker, men foretrekker cannabis, så har du dritt deg ut. Da er det helt opp til tilfeldighetene om du får en saksbehandler som har et noenlunde jordet forhold til tema. Konsekvensen kan bli tapt omsorgsrett.

Dette rammer alle, det er derfor dere må få øynene opp. Ingen er trygge for maktmisbruk i forbindelse med "enkel å stigmatisere" rusmiddelbruk. På denne arenaen er det nemlig få motforestillinger, og mange negative dogmer som har fått dominere lenge. Det er en perfekt arena for justismord og karakterdrap.

Hadde det ikke vært mye bedre med et Norge der Skutle ikke hadde blitt fordømt?

Warloe?

Hvorfor skal vi tilgi Northug for fyll og fyllekjøring, men vi skal holde andre utenfor?

Det ene er vel ikke noe bedre enn det andre?

I alle fall må ansvarlige hoder i helsevesenet våkne opp. Hvis man ikke kan være ærlig med sine behandlere, er det ytterst problematisk. Når man kommer til et sted for å motta helsehjelp, så må ikke førsteinstinktet eller reaksjonen være å måtte beskytte seg selv fra de som skal hjelpe!

Alt jeg og andre ber om er et helsevesen der vi kan være ærlige. Der vi kan vise frem hele personen som trenger hjelp, ikke bare de selvsagte eller sympatiske sidene. Gode beslutninger fattes på godt grunnlag, og i dag har vi et system som undergraver et godt grunnlag.

Simon Osen
16.09.2015