Med lik av krigsofre skylt i land fra havet starter handlingen i den nye boka til Roy Jacobsen. «Hvitt hav» er oppfølgeren til suksessen «De usynlige» (2013), som beskrev livet på en karrig nordnorsk øy på 1920-tallet. Den nye boka foregår på samme øya mot slutten av andre verdenskrig, når Finnmark er brent av tyskerne og store flyktningstrømmer er på vei nedover norgeskysten i overfylte båter.
– Det er lett å se parallellene til det som utspiller seg rundt oss nå: De internt fordrevne flyktninger, likene i havet... sier Roy Jacobsen, og understreker:
– En historisk roman skal være en samtidsroman. Man kan bruke historisk stoff for å illustrere et aktuelt tema. Jeg var opptatt av å fortelle om en altfor lite omtalt del nordnorsk historie: Evakueringen av Finnmark, flyktningsituasjonen langs Helgelandskysten på slutten av 1944 og senkingen av fangeskipet Rigel. Det var ikke ønsket om å skrive om dagens flyktninger som satte dette i gang for min del. Så skjer det ting ute i verden som gjør dette stoffet aktuelt, konstaterer Jacobsen.
LES ANMELDELSE: Jacobsen i storform
2.500 døde fanger
Bokas hovedperson Ingrid finner lik som flyter i land på øya. De er ikledd uniformer, men er de soldater eller krigsfanger? Øya i boka er fiktiv – Barrøy – men handlingen i boka er basert på virkelige hendelser og fortellinger Jacobsen har med seg fra sin nordnorske slekt, understreker forfatteren. Jacobsens mor vokste opp ved Dønna på Helgelandskysten. Like ved skjedde det som er beskrevet som den største enkelttragedien i norsk krigshistorie: I november 1944 ble det tyske fangeskipet Rigel senket av allierte fly ved øya Tjøtta. Om bord var over 2.800 mennesker, de aller fleste russiske krigsfanger. Over 2.500 omkom.
– Dobbelt som mange døde på Rigel som på Titanic. Men selv blant beleste folk jeg møter er det få som har hørt om Rigel-katastrofen, påpeker Jacobsen.
– Dette reiser noen interessante spørsmål: Hvorfor glemmes noe, hvorfor huskes noe annet? Glemsel er den historiske romanens underliggende tema.
– At våre allierte med norsk hjelp drepte over 2.500 russiske krigsfanger, var ikke akkurat noe å skryte av etter krigen. Spesielt siden jernteppet var gått ned mellom oss og våre tidligere allierte i Russland. Det havarerte skipet sto på grunn utenfor øya i over 25 år mens man prøvde å finne ut hva man skulle gjøre med vraket. Da jeg var oppover en sommer som 17-åring, var vraket omsider blitt solgt, og skulle hogges opp. Da de tømte vraket, fant de 1.100 hodeskaller. De ble lagt i en massegrav.
Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!
«De kan’kje vær her»
Samtidig med senkingen av Rigel, gjennom høsten 1944 og utover i 1945, foregikk evakueringen av Finnmark. I Jacobsens roman må folket på Barrøy ta imot flyktninger fra Finnmark etter ordre fra tildelingsnemnda. «De kain’kje va her! Vi ha’kkje pæng! Og vi ha’kje mat», roper bokas hovedperson.
– Akkurat dette står jo i lokalpressen i dag, i Norge. «Vi har ikke plass! Vi kan ikke ha dem her». Historien gjentar seg. Det er trist. Men jeg er blitt en gammel mann og har ikke så mange illusjoner lenger, konstaterer Roy Jacobsen.
– Hvordan synes du det politiske Norge har håndtert flyktningkrisen?
– Jeg syns ikke det har vært mye å skryte av. Det mest deprimerende var når man endelig hadde kommet fram til dette tallet på 8.000, og sakene i media om hvor ekstremt få kommuner som var villig til å ta imot, sier Jacobsen.
Flyktninger i eget land
I boka beskriver forfatteren hvordan småbåter fulle av flyktninger, med kvinner og nyfødte barn stuet under dekk, må gjøre strabasiøse sjøreiser.
– Dette er helt parallelt med det vi ser i dag – fiskeskøyter og fembøringer med internt fordrevne flyktninger i vårt eget land. Dette har vi glemt. Og det er bare et par generasjoner siden! Når du er rik, glemmer du hvordan det var å være fattig, fordi det er forbundet med skam. Det er et ubehag forbundet med flyktninghistorien i nord. Men det er et mysterium at ikke dette er en større del av historieundervisningen i Norge. Dette kunne vært brukt som et springbrett til å forstå vår norske samtid og det som nå skjer i verden.
Ikke ferdig
Jacobsen begynte å skrive oppfølgerromanen like etter at han hadde satt punktum for «De usynlige»: «For første gang opplevde jeg at det var et stoff jeg ikke følte meg ferdig med. Og jeg tror ikke jeg er ferdig med det nå heller», avslører Roy Jacobsen. Mens han skrev denne historien om de norske flyktningene til sjøs for 70 år siden, eskalerte nåtidens flyktningkatastrofe i Syria til et nivå som nå rokker ved Europas grunnvoller.
– Om jeg er overrasket? Nei. Dimensjonene i den nye flyktningkatastrofen hadde jeg ikke sett for meg. Men dette er beretningen om et varslet mord, sier Jacobsen.
– Det er klart, når hundretusener av flyktninger strømmer inn til to små land – Libanon og Jemen – vil situasjonen bli uutholdelig. Demningene måtte briste til slutt. Jeg har selv vært i Libanon og Jemen og kjørt forbi køer på titusener av flyktninger i mørket, uten et eneste lys. Det var skremmende, sier Jacobsen.
– I første bind av fortellingen min var øya relativt isolert. I dette bindet kommer verden til øya. Det er krig, øya blir innhentet av begivenhetene, det omkalfatrer hele øysamfunnet, sier Jacobsen, igjen med en formulering som kunne vært hentet ut av dagens debatt, om man erstatter «øya» med «Europa».
– Jeg er en venn av metaforen. Litteraturen bør ha overføringsverdi i verden.
