De fleste vet hvor kleint det er å være sjuk og ikke få dusjet eller skiftet på senga. Tenk hvordan det er på tredje uka som gammal krok. Derfor betaler stadig flere for at gamlemor eller -far kan få en ekstra tur ut eller flere besøk enn det offentlige byr på. Da flyr tusenlappene fort: Familien til Laila Kvistad betaler 40.000 kroner for at den demente damen skal få seg én tur ut i uka. «Finn» har betalt 80.000 kroner for tilleggshjelp på sykehjem for sin forelder. 86-åringen Reidar Næss kjøper vaskehjelp for 18.000 kroner i året, skrev Aftenposten 31. august.
Sju av ti er villige til å betale for praktisk hjelp fra private, viser en Fafo-rapport fra 2013. Men offentlig velferd har fortsatt stor oppslutning: Sju av ti (69 prosent) foretrekker kommunale eller ideelle hjemmehjelper, bare 17 prosent foretrekker kommersielle tjenesteleverandører. Tallene er nesten identiske når man spør om hvem folk ville foretrekke å få sykehjemsplass fra. Den ferske Valgundersøkelsen bekrefter at det ikke er noe sug i befolkningen etter private tjenester.
Men private tilbud presser seg fram når det offentlige tilbudet oppleves som for dårlig. I Ap-styrte Trondheim som i Høyre-styrte Oslo avdekkes det jevnlig rystende feil i eldreomsorgen. Forskjellen mellom byene er likevel stor: Der Trondheim gir innsyn i hvilke feil som skjer, holder Oslo mest mulig hemmelig. I 2013 og 2014 var det hele 6.000 alvorlige avvik i eldreomsorgen i hovedstaden, ytterligere 558 slike avvik er meldt inn i årets to første måneder. Avvikene er alvorlig feilmedisinering, systemsvikt, vold – episoder som kan gi alvorlig fare for liv og helse. Problemene er enda større, for avvik i de 20 private institusjonene offentliggjøres ikke.
Oslo Ap burde derfor hatt solid vind i seilene da de heiste eldreomsorg som valgkampsak. Likevel blir partiet fanget i debatten om eiendomsskatt. Det er smått utrolig. Ap burde være svært godt forberedt på hvilken storm som kunne komme: Høyre i Oslo har alltid mobilisert mot denne skatten, selv da Ap i de to foregående lokalvalgene garanterte at de ikke skulle innføre eiendomsskatt. Så redde for å tape PR-krigen for Høyres rike onkler og spinnville Peter Batta var Ap at de presset samarbeidspartner SV til å skrive under en «kontrakt» med Huseiernes Landsforbund før forrige kommunevalg om at Ap/SV ikke skulle innføre eiendomsskatt.
Da Oslo Ap snudde, og gikk inn for en moderat eiendomsskatt før høstens valg, smilte ordfører Fabian Stang (H) i skjegget han ikke har. Stang vet at byen er stappfull av folk som har lånt over pipa for å kjøpe bolig. I tillegg er Oslo full av millionærer, som opplagt har råd, men slett ikke vil, betale mer skatt. Iallfall ikke hvis de ikke er overbevist om at det trengs, og at pengene blir brukt fornuftig.
Her ligger Oslo Aps utfordring. Partiet har drevet en altfor dårlig opposisjonspolitikk. Det blå byrådet har fått holde på med sitt. Milliardoverskridelser i Holmenkollen, 700 millioner kroner ut av vinduet for et billettsystem hos Ruter som det ikke ble noe av. Nye overskridelser for Munch-museet. Små og store skandaler preller av. Det er medienes feil, mener Aps byrådslederkandidat Raymond Johansen. Han har rett i at det mangler en «Oslo-offentlighet» som gir press mot makthaverne. Men en slik offentlighet skapes ikke av mediene alene. Oslo Ap må også framstå som relevante for folk. Fylkeslaget som tidligere var Aps viktigste politiske verksted, vant to seire på Aps landsmøte i april i år. Den ene var Thorvald Stoltenbergs kamp for behandling med heroin. Den andre var tvangsvaksinering av barn. To sosialpolitiske saker som i seg selv er helt ok. Men de er for spesielt interesserte.
Da SV ble utfordret på hvorfor de ville «breie ut» partiet og satse på helsepolitikk, svarte partileder Audun Lysbakken at «det er der slaget om velferdsstaten står». Ap har brukt lignende beskrivelser, ikke minst etter at Fabian Stang i Dagsavisen i fjor slo fast at «alt kan privatiseres». Problemet for SV og Ap er at «slaget om velferdsstaten», det er ideologisk festbrus, noe Manifest-folk diskuterer med Civita. Det fyller velgerne med avmakt og sender dem tilbake til sofaen.
Ola og Kari tenker på mor eller far med hud så tynn, så tynn og øyne tåkelagt av grønn eller grå stær. Jeg tenker på det selv, på hvor bekymret jeg kommer til å bli. Kan jeg stole på at mora mi får mat når hun er sulten? Eller får hun en plastboks på bordet, som hennes leddgiktrammede fingre ikke kommer til å få opp? Den nette storbyjenta fra Rotterdam, får hun hjelp til å vaske håret, så hun føler seg vel? Får hun høre lyden av fuglesang? Får hun luft i lungene og kjenne vårsola i ansiktet?
Det beste i livet er ikke gratis. Å leve godt og trygt, også i livets høst, har en pris. Spørsmålet er om bare de med tjukkest lommebok skal få oppleve det.