Selvfølgelig skal vi ha fokus på flyktningene og selvfølgelig skal vi jobbe for å finne løsninger for dem.
Når det er sagt: Jeg har truffet noen av dem som lever i lokalsamfunnene der flyktningene flyter i land - levende eller døde. Jeg har snakket med noen av dem som er satt til å holde flyktningene utenfor Schengenområdet. De er vanlige mennesker som deg og meg. Det er vonde samtaler.
Det er fedre, brødre og sønner som med batong og kamuflasjedrakt får i oppdrag å være menneskelige skjold som skal stoppe flommen av lidende, desperate mennesker; de skal holde ute kvinner med babyer i armene, nekte å slippe forbi fedre med skrikende barn klamrende rundt halsen, gripe tak i sønner som forsøker å slepe sine gamle mødre med seg over en grense.
De lever i samfunn sterkt preget av økonomisk krise i landene rundt Middelhavet. Du har kanskje møtt noen av dem, du også?
Kelneren som serverte deg fisk mens du ferierte i Hellas i sommer, drar kanskje i land en druknet fireåring i kveld. Servitrisen som smilte mens hun skjenket deg vin, gråter kanskje fortvilte tårer mens hun deler ut tepper og sko til kvinnen som kommer barføtt gjennom buskaset. Hotelleieren har kanskje måttet bytte den nystrøkne skjorta med uniform da han ble innkalt som grensevakt og utstyrt med løsskudd (jeg håper inderlig det var løsskudd jeg hørte i den videoen for noen dager siden).
Så hvor skal du i høstferien? Neste sommer?
Kan vi med samvittigheten i behold fortsette å reise på ferie til Spania, Italia, Hellas, Tyrkia, uten å ta inn over oss at denne tragedien ikke bare er flyktningenes, men også vår ferieverters? At de blir preget?
Skal vi slutte å reise dit, så vi slipper å se det på nært hold? Eller har vi tenkt å sende dem litt penger så de kan fikse biffen der nede?
Du og jeg kan jo alltids tar noen toppturer i Norge eller et fly til Thailand i neste ferie.
Det blir interessant å følge nordmenns endrede reisemønster i kjølvannet av denne katastrofen.
Vi, verdensmesterne i bistand.
