Kultur

Ministerens skrekkfilm

Han stiller spørsmålene. Han gir svarene. Flink. Rask. Handlekraft. «Trygghet i hverdagen». Se den nå.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hva i alle dager har den politiske ledelsen i Justisdepartementet tenkt? «La oss lage en propagandafilm der vi leker journalister, skryter av oss selv, overtaler underordnede til å rose sjefen og si at han er flink. Så legger vi på litt samlebåndstekno og noen nyhetsklipp. Skattebetalerne kan ta regningen. Det blir bra. Det vil nok gi Frp god fart i valgkampen. Du ser forresten skikkelig sharp ut i dag, Anders.»

Se hele Anundsen-filmen på regjeringen.no!

Det er ingen vits i å gjette, for allerede i innledningen til solskinnsberetningen fra Anders Anundsens parallelle virkelighet forklarer justisministeren i egen person at «en av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film, som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet».

De som har orket å se den halvtimes lange, og stort sett ufrivillig komiske filmen som Anundsen la ut på regjeringens nettsider mandag kveld, kan sikkert være enige om at den først og fremst er et pinlig stykke audiovisuelt arbeid. Problemet er bare at dette ikke er en romantisk komedie om en elsket statsråd. Det er ikke en spennende politi­thriller om en handlekraftig politiker eller et framoverlent actioneventyr om gjennomføringsevne. Det er en grøsser om en minister som ikke bryr seg om grunnleggende demokratiske spilleregler.

Se SPs Geir Pollestads elleville parodi på Anundsen-videoen!

Det er godt mulig Anders Anundsen opplever at de «negative vinklingene» er «frustrerende» for ham. Men uten en kritisk presse er det høyst tvilsomt om offentligheten hadde fått vite om de farlige vådeskuddene som har falt etter at han har snikinnført bevæpning av politiet. At asylbarn er blitt sendt ut av landet i strid med avtalene i Stortinget. At forslaget om tiggerforbud var i konflikt med menneskerettighetene. At forsøket på å tvangsbosette mulla Krekar var lovstridig.

I filmen «Trygghet i hverdagen» understreker Anundsen, ganske riktig, at å ta vare på innbyggernes sikkerhet er den mest grunnleggende oppgaven til statsapparatet. Det er derfor vi har gitt myndighetene monopol på å bruke tvang, og i ytterste konsekvens vold mot oss dersom vi bryter loven. Justispolitikerne styrer et felt som rår over helt spesielle virkemidler. De har derfor et helt spesielt ansvar. Det står faktisk om liv og død. En slik sektor må styres og forvaltes av folk som har en særdeles velutviklet evne til å utvise godt skjønn. Og den må, kanskje mer enn noen annen sektor, kontinuerlig overvåkes og diskuteres av en opplyst offentlighet med god tilgang til objektiv informasjon.

Anundsen avfeier altså en kritisk presse som frustrerende og mener at en nesegrus propagandafortelling om ham selv, fortalt av ham selv, er en bedre måte å opplyse velgerne på. Tidligere har Anundsen brent aviser han ikke liker. Han har gått under jorda i stedet for å stille opp på debatter om egen politikk. Frp presset SAS til å destruere hele opplaget av et flymagasin som inneholdt en kritisk artikkel om partiet. De har også truet med å trekke statsstøtten til en organisasjon som omtalte Frps koblinger til apartheidregimet i Sør-Afrika.

Som om ikke det er nok, misbruker justisministeren embetsverket til å drive politisk reklame for seg selv og sitt parti. For fem år siden ble det fremmet et forslag i Stortinget, der hensikten var å sikre embetsverket uavhengighet. Bakgrunnen var en bekymring «over at utviklingen ser ut til å gå i retning av at embetsverket i større grad brukes på en måte som kan sette dets integritet i fare og svekke embetsverkets nøytralitet». En av forslagsstillerne var Anders Anundsen. Hans egne ord gir en god forklaring på hvorfor hybridrollen som overordnet, liksomjournalist og reklamemann er et åpent brudd med tradisjonen der et fritt embetsverk med faglig integritet er en bærebjelke. I filmen «intervjuer» Anundsen sine underordnende og ber dem bekrefte hvor bra det står til. Underteksten er som følger: «Er jeg ikke flink? Ikke sant jeg er flink? Og rask? Flink og rask? Ja!» Dermed skrur ham dem fast i en posisjon der de ikke har noen mulighet til både å ivareta lojaliteten og den faglige uavhengigheten samtidig.

På toppen av det hele kommer videoen midt i en valgkamp. Frp ligger ikke spesielt godt an på målingene. Anundsen har selv bekreftet at det var passende å slippe filmen nå. Valgkamp- og propagandafilmen er finansiert ved hjelp av offentlige midler. Andre som lager film, må søke om støtte eller betale med sine egne surt opptjente kroner. For Anundsen er det bare å ta en tur i sin egen private pengebinge, nærmere bestemt Justisdepartementets informasjonsbudsjett.

Det er kanskje latterlig. Men morsomt er det ikke.

Mer fra: Kultur