Nationaltheatret råtner på rot. Kjelleren i det vernede bygget oversvømmes i regnvær, kapasiteten for ansatte er sprengt og den provisoriske plastringen av sprekker og tekniske anlegg tærer på institusjonen som kunstnerisk premissleverandør. Det er, som Dagsavisen skrev i går, status etter at Nationaltheatret i en årrekke har havnet nederst i bunken når nye norske kulturbygg skal etableres.
Det har ikke manglet på dramatikk rundt en høyst nødvendig rehabilitering av Nationaltheatret, som ble tegnet av arkitekt Henrik Bull og åpnet 1. september i 1899 som et resultat av press fra verdensstjernene Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Siden har teateret vært for trangt, og situasjonen prekær allerede da daværende teatersjef Ellen Horn bestilte sin tilstandsutredning i 1995. I 2012 ga Statsbygg en prislapp på 885 millioner kroner på oppussingen av det verneverdige bygget. I dag er de dyreste anslagene inkludert utvidelse med et helt nytt teaterhus på fem milliarder kroner. Det er et teatralsk anslag, men jo lenger saken treneres, jo dyrere vil det bli å berge Nationaltheatret. I dag er dette levende teaterhuset trangbodd og tungvint, og stabens kunstneriske ambisjoner og utvikling hemmes av byggets begrensninger. Mye teaterhistorie går allerede tapt på grunn av elendige lagringsforhold. Framtidige teaterløft og større publikumsappell stanses av fysiske begrensninger.
Nullalternativet som kun utgjør vedlikeholdsetterslepet vil koste om lag en milliard kroner. Det vil bedre bygningens tilstand, men ikke teatrets framtid. Det vil kreve betydelige ombygninger og eventuelt nybygg under bakken. Skal Nationaltheatret kunne fylle sin funksjon som et moderne, funksjonelt og kulturelt fyrtårn, må det settes fortgang i behandlingen av konseptvalgsutredningen som nå på overtid er på vei mot kulturminister Thorhild Widveys kontor. En ny utsettelse vil koste Norge dyrt, også som kulturnasjon.