Rundt Kafébygget på Utøya, som fortsatt er merket av hull i veggen etter terroristens kuler, planlegger AUF og arkitekt Erlend Blakstad Haffner å reise det de kaller Hegnbygget. Det skal hegne om minnene etter de drepte. Huset skal romme et læringssenter, der ikke bare AUF-ungdom, men også andre, kan få innsikt i ideene som ble angrepet 22. juli 2011. På den måten bidrar organisasjonen til at det ikke bare er Utøya som tas tilbake. Også det politiske grunnsynet som skulle rammes av terroren, må reises igjen. Det er ganske utrolig, men faktum er at det er helt nødvendig. Norge har sviktet i kampen mot den bekmørke kvasiideologien gjerningsmannen sto for.
Da AUF-leder Mani Hussaini møtte internasjonal presse før årets historiske sommerleir, sa han at «vi skal bekjempe ideene som inspirerte terroristen». Det kan høres ut som en floskel, men er det stikk motsatte: Utsagnet forplikter. Det vil kreve mot og hardt arbeid å fylle det med innhold. En slik kamp kommer til å bli splittende, komplisert og kontroversiell.
Nettopp dét er en viktig årsak til at Norge har slitt så tungt med å ta et grundig oppgjør med det politiske bakteppet for angrepet for fire år siden. Etter at bomben smalt og hundrevis av ungdommer ble drept, jaget og skadd, hadde landet et stort behov for å stå samlet i sorgen. Men politiske diskusjoner er ikke samlende. De er splittende. 22. juli ble omtalt som et angrep på Norge. Men i politisk forstand var det et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Den delen av historien har vært nesten umulig å fortelle. Anklagene om å forsøke å slå mynt på en tragedie har sittet løst. I tillegg har frykten for å sette folk i bås med en ekstrem terrorist ført til en berøringsangst overfor ytringer som er kliss like dem vi kunne finne hos Anders Behring Breivik. Det gamle «jeg er ikke rasist, men ...» har i mange sammenhenger blitt erstattet med et «jeg er ikke enig i handlingene hans, men ...» For altfor mange virker det som om det er ok å være rasist, så lenge man tar avstand fra drap av uskyldige barn og ungdommer.
I sommer åpnet et 22. juli-senter i Høyblokka. Utstillingen er en nøktern og sterk påminnelse om hendelsene for fire år siden. For oss som dekket angrepet, rettssaken og kommisjonens nådeløse oppgjør med beredskapen, bringer ikke utstillingen så mye nytt. Men da jeg besøkte senteret denne uka, ble jeg likevel slått i bakken av én av tekstplakatene som henger på veggen inne i de utbombede lokalene. Ikke fordi ordene som sto der overrasket meg, men tvert imot fordi de er så kjente. Så dagligdagse, så oppsiktsvekkende lite oppsiktsvekkende.
På plakaten er det trykket et lett redigert sitat fra dommen mot Anders Behring Breivik: «Tiltalte har oppgitt politiske motiver for terrorhandlingene 22. juli 2011. Tiltalte mener at Norge er transformert til en multikulturell stat, hvor det norske urfolket er i ferd med å bli utslettet. Alle partiene på Stortinget, men særlig Arbeiderpartiet, er ansvarlig for dette. Dagens innvandringspolitikk vil føre til at muslimer kommer i flertall, først i storbyer som Oslo, i løpet av fem til ti år, og senere i hele landet. Ledende norske politikere deltar ifølge tiltalte i et samarbeid med europeiske eliter der målet er å fremme «multikulturalismen». Det multikulturelle prosjekt har aldri vært forelagt norske velgere, men holdes tvert imot skjult av politikere og medier».
Da motivet for angrepet ble kjent dagene etter 22. juli for fire år siden, var det ikke første gang slike holdninger kom offentligheten for øre. Men likevel: De opplevdes som aparte, sjeldne, sære. Sprø. Sånn er det ikke lenger. Hatefulle, og også voldelige utsagn om innvandrere, muslimer, Ap-politikere og det multikulturelle samfunnet, hører hverdagen til. Den rabiate bloggen rights.no får statsstøtte og den islamofobe bloggeren Fjordman har fått penger av Fritt Ord for å skrive bok.
Da en gjeng mindreårige asylsøkere forskanset seg på et mottak denne uka, kunne man lese dette i VGs kommentarfelt: «Så bruk zyklon b da som straff for at de kom hit». På Facebook-siden til Ulf Isak Leirstein, som sitter i justiskomiteen på Stortinget for Frp, skrev en mann at «nå må folk forstå at muslimene er mislikte over hele verden for de lager bråk om hvor de kommer og får de fotfeste som muslimsekta AP har gitt dem, kan en bare vente på neste trekk som blir tragisk for Norge».
I Tønsberg kommenterte Frps seniororganisasjon en link til et Dagsavisen-intervju med Aps nestleder Hadia Tajik slik: «Hun har en «mission» fra Allah om å muslimisere Norge, og det kan hun ikke gjøre i Pakistan! Alle som kommer har samme oppgave, store og små. Med og uten våpen». Og i dag, samtidig som ungdommene på Utøya samles til fotballkamper og politiske verksteder, skal islamhat-organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) ha stand utenfor Stortinget. Arrangementet er annonsert i Aftenposten, side om side med små rubrikkannonser om en seiltur til Kroatia, leiligheter på Gran Canaria, en mistet kikkert på Ustaoset og en funnet hund i Åkebergveien.
Det er ikke snikislamiseringen vi skal frykte. Det er snikekstremiseringen som har fått et altfor godt fotfeste. Det er skremmende at den i økende grad oppleves som noe vi bare må venne oss til. Et slags nødvendig onde. Vi må slutte å møte dette hatet med skuldertrekk. I stedet må vi møte det med et kompromissløst og ærlig forsvar av de ideene som er under angrep.